Før jeg gikk inn i kinosalen følte jeg meg sikker på at en « live action remake » av Jungelboken var en direkte ynkelig idé. Jeg tenkte at filmen ville være det definitive beviset på Disneys idétørke og en ublu sementering av behovet for å tjene penger selv på undermåls produkter.
Jeg hadde, med et skadefro smil rundt munnen, begynt å lete etter slemme adjektiver og adverb i den hemmelige slakte-ordboken som alle anmeldere blir tildelt når de begynner i jobben.
Men så viser det, nærmest mot all tilgjengelig erfaring og fornuft, at filmen er laget av noen som elsker den originale filmperlen like mye som oss andre og som slett ikke har hatt til hensikt å radbrekke den.
Det viser seg med andre ord at den er god, den er lekker, spennende, elegant og morsom, og jeg kan med hånden på hjerte si at jeg kommer til å oppsøke den flere ganger, gjerne både med og uten følge av barn.
Ny, norsk skrekkfilm imponerer ikke:
Det tar noen minutter å komme inn i tankegangen, altså at jeg skal se en historie som jeg allerede kan ut og inn, men nå med et virkelig menneske i hovedrollen, og med trær og vann og sol og ikke minst dyr som er virkelige, eller i det minste langt mer virkelighetsnære enn i den animerte 1967-versjonen.
Bearbeidede brokker av den originale musikken ligger i bakgrunnen og antyder at skaperne kommer til å være forsiktige med å gå inn på de mest ikoniske delene av originalen. Derfor gjør de stadig vekk små vrier på historien. Vi får med andre ord ikke nøyaktig det samme, men vi får de samme karakterene og i hovedsak også samme bevegelser, med unntak, det kan jeg røpe med det samme, av slutten hvor Mowgli i originalen ender opp hos menneskene akkompagnert av en av Disney-historiens fineste sanger, mens han i denne filmen går andre veier.
Les anmeldelsen av
Spesialeffektene har nå nådd et punkt hvor det er mulig å skape pelsdyr, slanger og egentlig hva som helst som ikke lenger lider under å være computergenererte. Dermed oppstår en nærhet som suger meg inn, og spesielt når stemmene er så utsøkte som her.
Bill Murray er praktfull som Baloo. Hvis man ikke hadde sett originalen først, kunne man ha tenkt at rollen er skapt for ham. Avslepen, egoistisk og sulten, men med et stort og ømt hjerte.
Scarlett Johansen er sexy og dødelig som Kaa, og på samme måte som i Oscarvinneren Her (2014) blir det her klart at stemmen hennes er mer enn nok. Hele henne, med stemme og kropp og alt, blir uansett noen ganger nesten for mye. Stemmen alene er perfekt.Idris Elbas Shere Kahn er raspende og slu og tangeres vel i filmkattestemmenes historie egentlig kun av Jeremy Irons Scar-tolkning i The Lion King. Ben Kingsleys Bagheera er ekvilibristisk snusfornuftig. I tillegg er Lupita Nyong'os ulvemor Raksha øm og stolt.
Propaganda allé Michael Moore:
Og hadde dette vært alt, ville filmen allerede ha vært bemerkelsesverdig vellykket. Men så er det én rolle som rett og slett er over toppen godt tenkt, laget og spilt. Det er Kong Louie. Apekongen. Som sitter i ruinen sin og ønsker at Mowgli skal lære ham menneskemåten å være på. Kong Louie har fått stemmen til Christopher Walken.
Og Walken, som sjelden gjør noe halvveis, leverer her ganske enkelt et lite høydepunkt i stemmeskuespillets historie. Det er avslepent, selvsikkert, arrogant, morsomt, farlig og kunne neppe ha vært gjort bedre. De kjente sangene fra originalen nærmer filmskaperne seg med forsiktighet, men to av dem brukes i oppdaterte versjoner på måter som hverken blir for mye eller for lite.
En liten godbit er at regissør Jon Favreau repriserer en av de mest spektakulære scenene fra The Lion King , med stort hell. Dette er med andre ord Disney som med stort overskudd leker med og kommenterer sin egen kreative historie.
Det eneste ordentlig levende vesenet i filmen, Neel Sethi (12, men ser ut som han er 8), er også sjarmerende. Han må ha spilt mot luft underveis. Godt gjort.