Mang en filmkunstner har forsøkt å forvandle egen idétørke til en film om nettopp en filmkunstner med idétørke – mest minneverdig i Fellinis 8 ½.
Kanskje var ikke idétørke grunnen til at Terrence Malick valgte filmbransjen som bakteppe for sin nye film, men det er partier der han balanserer farlig nærme det banale og repeterende. Likevel rommer denne filmen så mange interessante og vakre øyeblikk at det aldri blir uengasjerende.
Sjekk ut vår store guide til påskefilmene:
Hollywood brukes her utelukkende som en arena der hovedpersonen, manusforfatteren Rick (Christian Bale), kan holde omgivelsene på avstand, i en strøm av tanker og minner som flyter lavmælt av gårde slik bare Malick kan fortelle. Rick er ”en prins” som har gått seg vill og faller i dyp søvn, slik en stemme i starten sier det, med klar referanse til Hollywood som et slags Babylon.
Her finnes ingen tradisjonell introduksjon og oppbygging av et rollegalleri; kjente skuespillere kommer og går, noen har replikker, de fleste ikke.
Malick lar Rick rusle, tilsynelatende formålsløst, mellom hoteller, filmsett og vakre strender i Los Angeles-området, med en avstikker til Las Vegas. Vi ser ham i møte med noen Hollywood-agenter som forteller at Rick har jobbet hardt for å nå dit han er i dag, uten at vi har fått noen indikasjon på det tidligere.
Han har altså lyktes i Hollywood, men er full av anger og tvil, men ikke så mye at han ikke har tid til de vakre kvinnene som omgir ham. For de er det mange av: Freida Pinto, Cate Blanchett og Teresa Palmer er bare noen av de begavede skuespillerne som har den noe innskrenkede jobben med å strø romantisk stjernestøv over Ricks begredelige himmel. Andre mindre begavede er der kun for å vise fram sin yndige, nakne kropp, og ikke siden Eyes wide shut har jeg sett så mange nakne pikekropper i en gravalvorlig arthousefilm.
Nei, jeg tror ikke at Malick er blitt en gammel gris, han bruker nok nakenheten som et bilde på all den bedragerske glasuren som holder på å fortære Rick. Men til å være en fremmedgjort tviler blir Rick forbausende opprømt av glasuren, og sjelden har en eksistensiell krise blitt skildret like glamorøst som her.
Sjekk ut vår store guide til påskefilmene:
Det kan virke urettferdig å forsøke å gjengi en film av Malick nettopp fordi det er den uforliknelige visuelle poesien som er essensen av hans filmkunst, ikke hvordan rollefigurene tar valg og utvikler seg (for det gjør de ikke).
For meg tilhører denne filmen like mye fotografen Emmanuel Lubezki, godt hjulpet av klipperen Billy Weber, nettopp fordi deres innsats er så avgjørende for den poetiske flyten.
Lubezkis smyger kamera mykt rundt skuespillerne og får det til å virke så uungåelig, mens Weber får bildene til å danse med hverandre. Det er i denne dynamiske harmonien at Malicks tankegods, formulert gjennom ulike fortellerstemmer, noen ganger forstyrrer, eller kommer til kort. De nesten hviskende stemmene skaper nærhet, som om du har dem tett på øret, men det de sier er ofte uklart og tvetydig og kastet meg ofte ut av denne intimsfæren.
Malick har hentet tittelen fra ”Tarotmytologien”, og en rekke titler på Tarotkort utgjør mellomtitlene. Det tilfører filmen en kledelig uutgrunnelighet, eller mangetydighet, som Malick mikser nesten uanstrengt med referanser til kristen teologi.
Men det største kunststykket er kanskje at han slipper unna med å la Edvard Griegs Mor Åses Død farge solnedgangen i L.A. Sjelden har det lette californiske lyset blitt brutt ned av større vemod.