Så som i himmelen (2004) var en helt enorm suksess, og ble Oscarnominert for beste fremmedspråklige film. Filmen var en god blanding av humor og alvor, av latter og tårer. Du husker sikkert dirigenten Daniel som vendte tilbake til bygda, fikk liv i kirkekoret og falt pladask for Lena.
«Det var mange som spurte når den kommer. Til slutt kjente jeg at jeg ville lage en oppfølger som en gave,» har regissør Kay Pollak uttalt i et intervju med Göteborgs-Posten.
Noen gaver elsker man, men denne gaven kommer til å skuffe deg stort.
Oppfølgeren starter omtrent der den første filmen slutter. Lena (Frida Hallgren) er høygravid, og i sorg etter Daniels død. Presten Stig (Niklas Falk) tyr til flasken og taler til et tomt kirkerom. Etter mange forviklinger tar Lena på seg ansvaret for jubileumskonserten, og fremføringen av Händels Hallelujakor.
Les også anmeldelsen av
Pollak forteller så en historie hvor janteloven fortsatt hersker på den svenske landsbygda. Det er ingen som undervurderer viktigheten av kampen mot at du skal ikke tro at du er noe, men her blir den bare slitsom og overtydelig.
Kirkens strenge menn er så slemme og onde at det bare blir teit. Vår heltinne er enten smørblid og positiv eller hyl gråtende og desperat. Det er ingen nyanser i de store følelsene.
Les også anmeldelsen av
Det som følger er en smørje av alle melodramaets tenkelige klisjeer. Alle karakterene er stereotyper på enten glade landsbyidioter, optimistiske heltinner eller svartmalende skeptikere. Sjeldent har jeg hørt så mye dramatisk hyling og skriking i et forsøk på å banke inn et allerede overtydelig budskap.
Melodrama er en vanskelig sjangerøvelse. Det skal være pathos, og det handler om de store følelsene. Det er en sjanger som er avhengig av den gode balansen mellom sentimentalitet og alvor, gleden og sorgen, livet og døden. Dessverre faller Pollak ned på den siden hvor alt blir overdramatisert og karikert.
Les også anmeldelsen av
Skal du bruke så mange forslitte klisjeer som regissør må du være veldig bevist på hvordan du bruker dem. Å pøse på med så mange som mulig i håp om at det blir bra, er en dårlig idé. Pollak har til og med inkludert den dramatiske oppbruddsscenen – for det må jo alle drama ha – i øsende regnvær! Seriøst, skal du komme unna med den må du gjøre den mer troverdig enn dette.
Pollak har bevart melodramaets klassiske struktur. Filmen er som en berg og dalbanetur gjennom de store følelsene. Turen er ikke er morsom, men ganske kjedelig. Helst vil du bare hoppe av.
Selv når den maner til tristesse, makter ikke filmen å røre ved hjertene. Det føles mer som om regissør prøver å manipulere sitt publikum til å føle noe som helst, men det virker ikke som om hjertet hans er til stede i historien. Alle følelsene er klistret utenpå.
I det Jesus trer ned fra korset for å delta i festen, er det nok. Jeg har ikke noe imot alternativ bruk av kirkerommet, men her blir det så banalt at det blir rett og slett blir parodisk.