Heksejakten på Hollywoods radikale filmarbeidere som ble utløst da den kalde krigen frøs til på slutten av 1940-tallet, tilhører filmkoloniens aller dystreste kapittel. Som Dalton Trumbo, spilt av Bryan Cranston, formulerer det i filmen, var det ingen helter eller skurker i dette dramaet – bare ofre. Alle i Hollywood ble berørt av det, og det dukker opp stadig nye kapitler i denne mørke historien.
Trumbo var den mest kjente av ”The Hollywood ten” som nektet å vitne overfor kongresskomiteen for såkalt ”uamerikansk virksomhet”. Dermed ble de dømt for forakt for kongressen, tildelt fengselsstraffer og et yrkesforbud som skulle forfølge dem helt frem til 60-tallet.
Trumbo var den mest profilerte fordi han hadde vunnet Oscar og var den best betalte forfatteren i Hollywood. Dermed ble fallet desto større. Men han var også mannen som nesten på egen hånd fikk avsluttet svartelistingen: som en trojansk hest anvendte han pseudonym som forfatter av Oscar-vinnerne Spartacus og The Brave One , for så å stå frem som filmenes forfatter. Dermed raknet svartelisten.
Det er denne intense perioden, fra straffeprosessen i 1949 og frem til yrkesforbudet opphørte for Trumbos del i 1960, som regissør Jay Roach konsentrerer seg mest om i sin løse adaptasjon av en biografi av Bruce Cook. Tidligere filmer om Mccarthyismen i Hollywood har ofte gitt oss godt med kontekst, men denne gangen er det familiesfæren og forholdet mellom enkelte av de forfulgte forfatterne som tar mest plass. De fleste av dem som fikk yrkesforbud måtte finne seg annet å gjøre, men Trumbos strategi var å skrive på spreng under andre navn.
I flere herlige scener ser vi ham møte King-brødrene, to myteomspunne skikkelser fra Hollywoods B-film-verden, som var både modige og grådige nok til å la ham jobbe for dem. Med rollen som Frank King inngår John Goodman i filmens rike galleri av legender, og er ved siden av Helen Mirren som datidens mektige sladrespaltist, Hedda Hopper, ofte så overveldende at han står i fare for å overskygge Cranston.
Vi er blitt så fortrolige med Cranston som den uforutsigbare antihelten Walter White i TV-serien Breaking Bad at det tar tid å tilpasse seg hans noe pertentlige, intellektuelle Trumbo. Men Cranston forsvarer rollen godt ved å få frem verdigheten i måten Trumbo kjemper på, ofte fremført med en særegen, skarp humor han var beryktet for.
Filmskaperne er svært respektfulle overfor Trumbos kamp mot overmakten, og det skulle bare mangle. Men skildringen av hva det kostet for familie og venner blir noen ganger litt for pyntelig. Jeg savner nyanser, noen flere interessante sprekker i fasaden.
Flere av de forfulgte var kommunister som strebet etter en omveltning av det amerikanske samfunnet, men det nevnes ikke. Trumbo var erklært kommunist på 40-tallet, men det avfeies som noen slags svermerier. Hva arbeidet som manusforfatter betydde for Trumbo behandles også med lett hånd, selv om han ga oss klassikere som Gun Crazy og Spartacus og fylte filmuniversene sine med en god del radikalt tankegods.
Heldigvis får filmskaperne med en av filmhistoriens mest kjente replikker, ”Jeg er Spartacus!”, der Trumbos heroiske kamp endelig smelter sammen med forfatterskapet. Men jeg skulle gjerne sett en mer fordypende utforskning hvordan forfatterskapet ble stadig mer selvbiografisk.
Derfor blir ikke Trumbo den filmen Hollywoodlegenden fortjener. Trumbo selv ville nok blitt rørt av at en mainstreamfilm velger å få frem hans perspektiv på hva som skjedde under heksejakten. Men som fagmann tror jeg han ville hatt noe å utsette på gjennomføringen.