En del folk som fostres opp på tegneserier gjør bra ting. George Lucas er et godt eksempel. Som barn leste han tusenvis av dem, internaliserte dem og lot alt komme ut igjen mange år senere, sublimt, i Star Wars-sagaen.
Det at konsumpsjon av tegneserier kan trigge fantasi og evnen til å skape overraskende sammenhenger er med andre ord opplagt. På midten av 80-tallet var det en periode hvor jeg selv til en viss grad hang med på fransk tegneseriekultur, men der den var poetisk, vakker, morsom og merkelig, er den amerikanske og mer superkraft-baserte Marvel-kulturen vanskeligere for meg å forstå.
Jeg ser at den til tider er smart, men syns samtidig den er hjerteløs og altfor ukritisk selger seg til Hollywood-franchisene. På vei inn til pressevisningen av Deadpool, så jeg folk som jeg antar kan alt om Marvel-universet, og jeg tenker at de tenker at slike som meg ikke burde få lov til å anmelde filmer som dette. På en måte har de rett. På en annen slett ikke. Antagelig øker gleden ved Deadpool når man kjenner og elsker konseptet, men samtidig er ikke dette rakettvitenskap.
Jeg opplever Deadpool som en naturlig eskalering etter årevis med Marvel-filmatiseringer. Det er som med enhver avhengighet, stoffet må hele tiden bli sterkere. Vi har tilbrakt lang tid i Marvel-verdenen allerede, så nå må konseptet tilføres flere nivåer. Dermed har vi kommet dit at Meta-nivået tar over. Deadpools fortellerstemme bedyrer at dette er en kjærlighetshistorie, deretter en horror-fortelling, så en kjærlighetshistorie igjen.
Den fjerde veggen (mot tilskueren) brytes, og brytes også dobbelt, og det kommenteres. Historien er det knapt nok vits i å gjengi, den er uvesentlig, for her er fortellermåte og holdning alt. Skuespillet er på en måte ikke lenger skuespill, men snarere et oppmøte med en drakt eller en åtte timers sminke.
Vi befinner oss i et landskap hvor alt er referanser, ingenting betyr egentlig noe som helst og det eneste som er viktig er at skytingen og torturen skjer med stort overskudd og en kynisme så blendende at den blir sjarmerende.
Er det smart? Ja, helt klart. Morsomt? På sitt beste, ja, absolutt. Det er også sexistisk og helt uten moralsk kompass, og langt mindre elegant og tungt enn for eksempel Tarantino som man kan hevde at gjorde noe lignende for tyve år siden. Jeg tenker at hvis det er dette 15-åringene skal flaskes opp på fra nå av, vet jeg jammen ikke hvor vi ender opp. Men helt trivelig kan det neppe bli.