Den klassiske migranten er en ung mann, før som nå. Det er han som kan ta de største sjansene og de tyngste jobbene på et fremmed sted. Derfor er det ikke så rart at enslige, kvinnelige migranter er dårlig representert i så vel historiebøkene som filmhistorien.
Brooklyn kommer slik sett med et attraktivt annerledesperspektiv på utvandringshistorien. Den irske regissøren John Crowley bekrefter også de sterke båndene mellom Irland og USA. Det er nok viktige grunner til filmens store popularitet på begge sider av Atlanterhavet. Det britiske filmakademiet (BAFTA) har nominert Brooklyn til seks priser, inkludert beste film. Den er også nominert til Oscar i gjeveste kategori (beste spillefilm). Saoirse Ronan har allerede fått betydelig heder og ære for hovedrollen.
Og Ronan er virkelig eminent. Den amerikanske skuespilleren fikk sitt store gjennombrudd allerede som trettenåring da hun spilte den svikefulle lillesøsteren i Om forlatelse . I Brooklyn henter hun frem sin egen irske familie— og språkhistorie, og evner til fulle å portrettere den unge innvandrerens forvirring i møte med det amerikanske samfunnet anno 1950-tallet.
De første scenene er lagt til den irske landsbygda. Den er filmet i nitriste gråtoner for liksom å gni poenget inn: Her er det ingen fremtid for en ung og ambisiøs kvinne. Eilis Lacey har opprettet kontakt med en utvandret, irsk prest i Brooklyn, og det er Father Flood (Jim Broadbent) som blir hennes brohode til et nytt liv. Filmen må bare gjennom den erketypiske farvelscenen først: En gråtkvalt mor og søster vinker fra kaien når Eilis står på amerikabåtens dekk.
Skildringen av hennes første tid i USA er Brooklyn s beste del. Da er det som om Eilis selv representerer denne irske gråtonen som skal prøve å finne sin plass i et fargesterkt, moderne bilde. Ronan gir henne de fineste nyanser av sjenanse, ensomhet og hjemlengsel. Manusforfatter Nick Hornby har tatt vare på mange talende replikkvekslinger fra romanforelegget av Colm Tóibín. Eilis blir tvilrådig når amerikanere inviterer til small talk. Hun er usminket og kledd i gamle strikkegensere blant fikse jenter. Mens realismen er overdrevet i Irland-sekvensen, så blir Brooklyn et plettfritt periodedrama i USA.
Filmen mister intensitet når Eilis sakte, men sikkert tilpasser seg dette miljøet. Når hun blir amerikaner med sminke, sjarm og kjæreste. Mot slutten av filmen er en større sekvens på nytt lagt til Irland. Og nå er migrantens indre dilemma omskapt til en romantisk konflikt: Eilis trekkes mellom den italienske kjæresten i Brooklyn og den irske beileren i det gamle hjemlandet.
Det er for så vidt en realistisk og troverdig konflikt. Men den er samtidig litt for banal for en slik karakterstudie som Brooklyn er på sitt beste.