Charlie Kaufman var rundt årtusenskiftet vår tids mest feirede manusforfatter som tok seg friheten å iscenesette sin rolle i Hollywoodfilmen Adaptation. Hans øvrige manus til Being John Malkovich og Evig solskinn i et plettfritt sinn var også så distinkte at de ble like mye knyttet til hans navn som regissørene og skuespillerne.
Her ser du filmen:
Men Kaufman var ikke helt fornøyd med filmene og har begynt å regissere sine manus selv, sist sett på norske kinoer i New York i et nøtteskall . Det var en kompromissløs og mørk film svært få fikk se, og som også problematiserte regissøren som kunstner. Denne søken mot dystrere tematikk er nok forklaringen på at hans nye film, Anomalisa , er finansiert gjennom crowdfunding.
Her gjør Kaufman, sammen med animatøren Duke Johnson, noe så radikalt som å skildre en usympatisk manns livskrise med dukker i stop motion -animasjon. Men ikke bare det: nesten alle dukkene, bortsett fra hovedpersonen, er utstyrt med samme stemmen, og ansiktene til hver figur er så å si identiske ”3d-masker” med en kraftig, skjemmende søm fra øret og ned. Hva er mulig å skape av gjenkjennelige, menneskelige emosjoner innenfor dette begrensede universet? Mer enn man skulle tro.
Utfordringen er at den første halvtimen er ganske begivenhetsløs, ja, noen ganger nesten uutholdelig i sin monotoni. Vi blir med hovedpersonen, Michael, på en reise til Cincinatti der han skal holde et foredrag basert på sin selvhjelpsbok, How may I help you help them? Alt ser likedan ut for Michael, og det er neppe tilfeldig at hotellet heter Fregoli, også kjent som et syndrom der pasienten tror alle er en og samme person, og at de er ute etter ham.
Det er først når Michael treffer Lisa, en fan av boken hans, at filmen bryter den insisterende monotonien. Lisa er den første som har sin egen stemme, og det oppstår en plutselig, uventet romanse på hotellrommet (som selvsagt starter på en keitete og pinlig måte, slik Kaufmans verden er).
Det er noe magisk ved denne scenen, Kaufman får relasjonen til å bevege oss, ganske uventet, og mye av årsaken ligger i bruken av stemmene. Jennifer Jason Leigh tilfører Lisas stemme noe både vittig og rørende. Hun har en selvutslettende personlighet som Leigh vender til noe uforutsigbart og avvæpnende. Vi gjenkjenner noe dypt menneskelig i stemmene og dialogen mellom disse to, og ikke i selve figurene, som er altfor primitive til det.
Som ventet er ikke Kaufman interessert i la denne romantiske stemningen vare, og ganske snart snakker og ser Lisa ut som alle andre. Kaufman går videre i sin noe forutsigbare påpekning av at vi mennesker kan minne om filmens dukker som bærer identiske masker, men han gir oss ikke så mye mer å tygge på. I en scene mister Michael halvdelen av ansiktet og kan selv se inn i sitt mekaniske ”tomme indre”, og det påfølgende skriket må være filmens største antiklimaks.
Her ser du filmen:
Jeg tar av meg hatten for ambisjonsnivået i denne filmen, men savner noe av formsikkerheten og det visuelle drivet fra flere av filmene Kaufman ikke har regissert selv. Det radikale grepet med å skildre en eksistensiell krise med dukkeanimasjon minner om grepet med å la oss få tilgang til portalen inn til John Malkovich sitt indre i Being John Malkovich : Det var et sensasjonelt friskt grep som var dømt til å miste noe av effekten underveis.
Men i sine beste øyeblikk er dette noe av det djerveste du kan se på kino akkurat nå.