Jeg trodde den definitive filmen om finanskrisen og verdensøkonomiens kollaps i 2008 alt var laget av Charles Ferguson. Hans effektive nedstripping av det korrumperte finanssystemet i dokumentaren Inside Job burde stå på pensum i norsk skoleverk. Men kanskje hører også denne filmen av Adam McKay, basert på Michael Lewis bestselger, hjemme der, som et kompendium.
For McKay kan bidra med noe jeg knapt trodde var mulig å bruke i denne sammenhengen: humor.
The Big Short tilhører den særegne amerikanske disiplinen der man gjør komplekse ting mer lettfattelige, en slags ”idiotens guide” til tidenes kanskje største finansbedrag, men uten å miste brodd eller øye for finanssystemenes ofte bisarre kompleksiteter.
For bedraget handlet om å gjøre lånetilbudene så ufarlige og lite gjennomsiktige som mulig. I filmen møter vi flere finansakrobater som begynte å lukte lunta et par år før det smalt, men som ble avvist av kolleger, inkludert tidligere sentralbanksjef Alan Greenspan, som hadde klokketro på systemet. De har ulik agenda, men det som gjør dem interessante, er at ingen av dem er ute på noe moralsk korstog. De bare fersket at noe var fundamentalt galt og ønsket å fikse det (de fleste av Lewis kilder er i filmen maskert som fiksjonelle rollefigurer).
Playboyen Jared Vennett, spilt av Ryan Gosling, er filmens forteller som tydelig understreker at han ikke er en helt. Det er han som introduserer andre for det faktum at noe er råttent i boliglånsmarkedet, når han finner en måte å tjene penger på hullene i systemet.
Før ham har Michael Burry, et tallgeni spilt av Christian Bale, antydet overfor sin portefølje av investorer at noe holder på å rakne. Det nærmeste vi kommer en helt, eller en person som tenker prinsipielt, er fondsmegleren Mark Baum, en herlig motsetningsfylt, storkjefta newyorker som Steve Carell balanserer uanstrengt mellom det komiske og alvorlige.
Han er filmens moralske samvittighet i den forstand at han er dypt menneskelig og sårbar. I likhet med Bales rollefigur er det nettopp hans evne til å tenke annerledes og stille vanskelige spørsmål som gjør at han kommer på sporet av hvordan finansstrukturene holder på å kollapse (som liten fikk han kjeft i synagogen fordi han begynte å sannsynlighetsberegne ”sannheter” i Toraen).
Det er en del finans-lingo og tall som slynges mot oss i filmen, og de av oss som er svake på den slags (deriblant undertegnede) kan slite litt med å henge med i svingene.
McKays løsning for oss er en dramatisk inngripen i fiksjonen, der han lar utenforstående se inn i kamera mens de forklarer idiotene blant oss med enkle bilder, som når superkokken Anthony Bourdain sammenlikner bedragene bak boliglånsboblen med å hive tre dager gammel fisk i en stuing. Det er morsomt, smart og akkurat passe kort.
For det er nettopp hva McKay her makter med enkle virkemidler – å formidle noe av det ufattelige og horrible som skjedde, der vår tro på en kapitalisme som kan fikse seg selv fikk et alvorlig skudd for baugen.
McKay lar oss heller ikke glemme at de som ledet an i denne kollektive galskapen aldri ble stilt til ansvar – ja, noen av dem ble sågar belønnet. Regningen for hele kollapsen vet vi hvem som måtte ta, og det er hos disse millionene som mistet hus og hjem at filmskapernes empati ligger.