Selv om Youth handler om to eldre herremenn, er det en film som bør ses av den såkalte Generasjon perfekt.
De to eldre fyrene som tilbringer sommeren på en luksusspa i landlige omgivelser er Fred (Michael Caine), en pensjonert komponist og Mick (Harvey Keitel), en regissør som jobber med sin siste film. De tilbringer dagene med å observere de andre gjestene, går lange turer og småprater om helsen og gamle minner. De beveger seg mot livets siste fase, så hvorfor skal dagens ungdom se den?
Paolo Sorrentino sier på en mesterlig måte mye om både vennskap, kjærlighet og ensomhet. Youth er en film om hvilke minner vi sitter igjen med når døden banker på døren.
Kommer du til å huske alle timene du kastet bort foran speilet med å hige etter det mest perfekte utseende, den tynneste kroppen og engste deg syk over andres meninger? Sannsynligvis ikke.
Du kommer til å minnes lidenskapen, begjæret, følelsene, de store sorgene, de intense øyeblikkene og den store kjærligheten. Som Mick sier i en scene «Du sier at følelser er overvurdert, men det er tull. Følelser er alt vi har».
Mistet munn og mæle:
Youth er en drømmende fabel om livets essens. Den er både et drama og en komedie hvor musikken spiller en essensiell rolle. Den er underfundig, melankolsk, sorgmunter og småvittig.
Sorrentino stykker opp filmen med magiske sekvenser som belyser menneskets higen etter ungdomskilden. Scenene fra helseregimet på hotellet er urkomiske hadde det ikke vært for at de også rommer et dypt alvor. Unge, gamle, tynne og tykke vandrer de fra basseng til sauna til massasjebordet i jakten på evig ungdom. Kanskje har klisjeen et poeng? Vi setter først pris på vår egen ungdom når den forlengst er forbi.
Sorrentinos filmspråk er tydelig inspirert av filmkunstnere som Federico Fellini. Han viste med Den store skjønnheten (2013) at han står støtt på egne føtter. Med Youth beviser han nok en gang at han har en stor evne til å bruke filmspråket til å uttrykke følelser uten store ord.
Scenen hvor Mick møter igjen alle filmkarakterene han har skapt i en blomstereng, er absurd. På en enestående måte summerer den opp en hel karrière i en enkel scene.
Med sine mange avbrudd vil kanskje noen oppleve filmen som episodisk, men de absurde og musikalske innslagene sier mye om karakterenes sinnsstemning. Det skader heller ikke at scenene er morsomme, fulle av magi og kreativt overskudd.
Dette er også en film som eies av et knippe geniale skuespillere. Michael Caine er den knapp og tilbakelent med en livstrøtt humor, mens Harvey Keitel har en underliggende desperasjon etter å skape mer. Samspillet mellom Caine og Rachel Weisz, som spiller datteren, er sårt og til tider vondt.
Oppsummert er Youth et memento mori som kan minne alle og enhver på hva som betyr noe. Den gjør det med glitrende skuespill, humor, morsom dialog, tristesse og litt alvor.