Stabukker tilhører den typen filmer, som når vi lager dem i Norge, har en tendens til å bli skjeve, rare komedier hvor byfolk ser med overlegent, urbant blikk på de merkelige figurene på landsbygda og tenker sitt.
Grimur Hakonarson velger en nærere og ikke minst befriende uironisk tilnærming som løfter filmen forbi humre-komedien og inn i noe intenst og fint som også gjør oss myke om hjerteroten.
Vi er langt ute på den forblåste, islandske landsbygda. Den gamle, gule termokannen er med, slik man må forvente, det samme er vinteroverallene og det styggfine tapetet fra sent 60-tall, men først og fremst handler dette om to mennesker som burde stå hverandre nær, men som ikke gjør det.
Brødrene Gudmundur (Gummi) og Kristinn (Kiddi) bor i hver sin ende av samme gård, de har grå skjegg, svære ullgensere, driver med sau, er ugifte og har ikke snakket sammen på 40 år. Sammen med resten av bygda konkurrerer de hvert år om hvem som har den mest staselige bukken. Så inntreffer en dyrekatastrofe som setter bygda og alle involverte på hodet. Men den fører i alle fall med seg at Gummi og Kiddi må forholde seg til hverandre.
Hakonarson ser forbi de umiddelbare klisjéene. Når vi langt ute i filmen får et blikk av stua til Kiddi, står for eksempel en gitar støttet opp mot veggen, og plutselig nyanseres bildet av en gammel grinebiter betraktelig. Faktisk må alt man hittil tror man har lært om mannen tenkes på nytt. Denne typen finesser, som man like gjerne kan unngå å legge merke til, gjør filmen større enn de fleste andre gretne-gamle-gubber-filmer.
Bak ligger også en fin historie om slitet og det lille mennesket mot en øvrighet som ikke kan forstå hvor dyp kjærligheten til en gammel sauestamme kan stikke. Den islandske karrigheten og skjønnheten i språket kommer godt til sin rett. Filmen vant for øvrig sidekonkurransen i Cannes i 2015.