Alejandro Iñárritu er kjent for å strekke seg langt for å tilføre filmene sine noe grenseoverskridende. I den Oscarbelønte Birdman danset regissøren og hans fotograf, Emmanuel Lubezki, elegant med skuespillerne i en eneste lang tagning, og vi ble effektivt dratt inn i filmens univers.
I The Revenant forsøker de seg på noe helt annet og langt mer ambisiøst: Å forene én manns besettende behov for hevn med en storslagen naturs likegyldighet over menneskenes dårskap.
Det er Leonardo DiCaprio som bærer dette tunge loddet i filmen med stor overbevisningskraft, i en rolle som roper hest etter en Oscar. Som stifinner for den amerikanske hæren på 1820-tallet, tar han oss med på en vanvittig tur gjennom dramatisk og nådeløs natur, og jeg har sjelden sett en skuespiller motta så mye juling.
Rollefiguren er basert på Hugh Glass, en mytiske figur som synes å ha mer til felles med Fenimore Coopers litterære univers enn virkeligheten. Det har gitt Iñárritu rikelig anledning til å dikte videre på historien om hvordan Glass overlevde krigerske indianerstammer, et grizzlybjørn-angrep og en brutal ferd gjennom ekstrem natur. Og dikterisk kraft har han i rikt monn.
Bare åpningssekvensen er en oppvisning i den nevnte kameraføringen fra Birdman , når Glass og et tyvetalls pelsjegere blir angrepet av indianere. Du finner ikke en like dyktig orkestrert slagscene på denne siden av Redd Menig Ryan .
Glass er her utstyrt med en sønn fra et forhold til en indianerkvinne, noe som kompliserer hans relasjon til de hvite kolonistene. Men Inarritu er ikke særlig interessert i de etniske motsetningene. Det er isteden Glass sin ensomme kamp med naturkreftene som dominerer filmens 156 minutter, med grizzly-angrepet som filmens høydepunkt hva angår teknisk artisteri. Jeg vet ikke hvordan de har fått det til, men den digitalt bearbeidede bjørnen er skremmende troverdig.
Inarritu støtter seg på en kombinasjon av klassisk, gammeldags filmskaping og moderne digitale paletter. I én scene utløses et ekte snøskred, i en annen, der Glass rir utfor et stup, må det digitale reddende vinger til. Det oppleves sjelden som kunstig, noe som skyldes at filmfotograf Lubezki gir oss skarpe og ruvende bilder som er så slående i seg selv at de tar pusten fra deg.
De tar også pusten fra DiCaprio, som sleper seg gjennom filmen mens han blør, sikler og skriker. Innsatsen er monumental, men hva som driver ham, utover å hevne sønnen og glemme kona, får vi aldri vite. Det er filmens største svakhet. Glass gir ikke mye av seg selv, og synes drevet av noe bortenfor både vår og egen fatteevne.
Det finnes to retninger innenfor denne typen ”megaloman” filmskaping der mennesket settes opp mot naturen.
**På ene siden har vi Terrence Malick som skildret det samme jomfruelige og grusomme Amerika med lyrisk intensitet i Den nye verden .
På andre side har vi Werner Herzog som i en rekke filmer viser vår forgjengelighet i møte med brutal natur.**
Iñárritu befinner seg et sted midt imellom, men makter ikke å omhylle Glass med lyriske nok bilder og på den måten tilføre filmen noe ekstra i metafysisk forstand. Glass sitt blodslit er ment å virke ubetydelig i den storslåtte naturen, men Iñárritu står noen ganger i fare for å gjøre oss likegyldige.
Det er ingen tvil om at DiCaprio her har levert en sterk Oscarsøknad, som det gjerne heter. Men også han burde føle seg lite grann snytt av hvor lite rollefiguren etterlater seg, med tanke på hvor mye innspillingen har kostet av blod, svette, tårer – og penger.
Men bevares, her er det flust av bilder og scener jeg sent vil glemme. Hvor mange andre filmer kan man si det om?