Walter Isaacsons bok om Steve Jobs er fornøyelig lesning og gir et bilde av en idérik særing som ble drevet av mørk energi som tilsynelatende aldri slo seg av og som hele tiden fornektet Pippis livsvisdom om at den som er veldig sterk, også bør være veldig snill.
Mange eksempler fra boken tyder på at Jobs var ensom og skruppelløs på en ganske fascinerende måte. Omtanken han hadde for produktene han var med å skape, strakte seg overhodet ikke til menneskene rundt ham. Hvis han skulle respektere dem, måtte de på et eller annet tidspunkt ha gjort noe eksepsjonelt. Selv da var det ikke sikkert vennskapet holdt.
Han var full av demoner, og både boken og Danny Boyles nye film forsøker å knytte de mørkeste av dem til det faktum at Jobs ble adoptert bort ved fødselen – først til noen som leverte ham tilbake, og deretter til ekteparet Jobs.
For tre år siden kom Joshua Michael Sterns film Jobs . Den tar for seg oppstarten av Apple på 70-tallet og går frem til lanseringen av Ipoden i 2001. Det er en småmorsom, men klossete film som Danny Boyles Steve Jobs med manus av alltid imponerende Aaron Sorkin fullstendig feier av banen.
Sorkin er antagelig best i verden på å skrive dialoger hvor folk går i korridorer og lirer av seg replikker som er ekstremt mye smartere enn folk som går i korridorer vanligvis kommer på. Det funker, men kan også bli påfallende og i smarteste laget.
I denne filmen klarer han noe av det samme som han fikk til med Facebook-filmen The Social Network (2010), bare at denne gangen lodder han vesentlig dypere. Og Danny Boyle holder seg regimessig på matten og lager et både menneskelig og visuelt sett edruelig portrett som flere ganger blir direkte makeløst.
Den bærende ideen, som er misunnelsesverdig god, er å følge Jobs i minuttene før offentlige presentasjoner ved viktige korsveier i karrièren hans. Persongalleriet er begrenset til hans personlige assistent (Kate Winslet), sjefen som sparket ham fra hans eget selskap (Jeff Daniels), Steve Wozniak (Seth Rogen), som var det tekniske vidunderet som gjorde Apple mulig), samt Jobs datter Lisa.
Jobs selv spilles helt lysende av Michael Fassbender, som i disse dager løper rundt i villaer i Madserud allé og gestalter Harry Hole. I sjangeren biografisk film er det sjelden man kommer så tett på noe som kanskje er en slags sannhet som Sorkin, Boyle og Fassbender gjør her.