En ung, hvit mann blir rodd i land av sterke, svarte menn. Året er 1836, stedet er Dansk Guinea i det som i dag heter Ghana. Den danske gullkysten var et sentralt sted for kjøp og transport av slaver.
I 1792 utstedte Christian VII en forordning som forbød «neger-handel». Danmark-Norge ble det første landet som forbød salg av slaver. Det kan vi klappe oss på skulderen for, men virkeligheten i hjertet av Afrika var en helt annen.
Den danske filmen Gullkysten tar for seg et dystert kapittel i vår historie med kløkt og finesse. Historien er ikke så komplisert og fikk meg til å tenke på Joseph Conrads Mørkets hjerte (1902). Den hvite manns møte med fremmede kulturer er ikke noe å se tilbake på med stolthet. Gullkysten kunne blitt et klassisk, historisk drama, men styrer unna.
Mannen i båten heter Wulff (Jakob Oftebro), en ung botaniker som skal bygge opp kongens kaffeplantasje. Han er naiv, uskyldig og nysgjerrig. Historien som utspiller seg er dramatisk, og regissør Daniel Dencik maler den frem ved hjelp av sterke kontraster og fascinerende, men til tider bisarre, tablåer.
Det er ikke bare de innfødte Wulff føler seg fremmedgjort overfor. Det gjelder også de andre danskene der: Deres brutale utskeielser, det nedsettende menneskesynet og den dype forakt for lover og regler. Dette står i sterk kontrast til det optimistiske menneskesynet til stedets misjonærer. Wulff oppdager at det ulmer under overflaten.
Vil du ha et klassisk drama, er det ikke sikkert Gullkysten faller i smak. Den er dvelende og poetisk. Historien fortelles i små scener med en fortellerstemme som delvis siterer den virkelige Wulffs nedtegnelser. Martin Munchs bilder er fabelaktige. De er uvirkelige i sin skjønnhet og desto mer virkningsfylte når mennesket viser seg fra sin mest groteske side.
Dencik har et godt øye for visuelle detaljer. En båttur inn i jungelen med innfødte kledd i danske militæruniformer. De rikes fest som sklir ut i tøylesløshet og vold. En slave spiller Schubert på fiolin midt inne i jungelen.
Det er en bisarr, absurd og manisk feberrus. Det arrogante og imperialistiske menneskesynet kommer skremmende godt frem. Gullkysten er et ubehagelig mareritt, og det skal det være. Gjennom det hele, som et hypnotisk brus av blod, pulserer musikken til Angelo Badalamenti, kjent fra filmene til David Lynch.
Den som bærer hele filmen er Jakob Oftebro, som leverer en kraftprestasjon. Det er ikke bare de kroppslige forandringene, som forøvrig er De Niro verdig, som imponerer. Det er blikket, ja, hele fremtoningen hans. Fra det uskyldige til det desillusjonerte. Fra håp til desperasjon. Oftebro er super.
Gullkysten kunne med fordel hatt et strammere fortellergrep. Noe av det fortellerstemmen lirer av seg, fremstår i dag som tatt ut av en selvhjelpsbok om naturens mystikk. Likevel er filmen en fascinerende og besnærende reise ned i galskapen og inn i de mørkeste avkroker av sjelen.
Nå gjør Jakob Oftebro suksess i Danmark. Slik har det ikke alltid vært. Les hele historien her.