På kveldstid deljer Adonis Johnson (Michael B. Jordan) ut sin frustrasjon i bokseringen. På dagtid har han en trygg hvitsnipp jobb i et finansfirma.
Adonis er ikke hvem som helst. Han er sønnen til Apollo Creed, som var Rocky Balboas (Sylvester Stallone) motstander fra den første Rocky -filmen (1976). En dag får Adonis nok, og flytter til Philadelphia for å overtale den pensjonerte Rocky til å trene ham.
Creed er en film som fører arven og tonen fra de første Rocky -filmene videre med verdighet. Det er mange elementer fra den første filmen som også er med.
Den hyller og respekterer sitt opphav, og bringer morsomme gjensyn med både den grå joggedressen, trappene ved Philadelphia Museum of Art og Mickey's Gym. Først og fremst er den en historie om en ung mann som må finne veien ut av sin fars skygge.
Hvis du ikke er veldig interessert i boksing som sport, kan nok de mange treningsscenene bli langtekkelige og mange. Creed er på mange måter en lang treningsfilm, men det som gjør den både rørende og vel verd å se, er skildringen mellom den unge og ivrige mannen og den aldrende Rocky Balboa. Dialogen dem imellom, humoren og vittige kommentarer er det som holder historien i gang.
Michael B. Jordan er solid i ringen, men det er fortsatt Sylvester Stallones som er historiens episenter – selv om han ikke går i bokseringen. Stallone er veldig morsom. Han bærer filmen som eksbokseren, som ikke kan motstå sjansen til å trene sønnen til sin gamle venn. Rollen som mentor kler ham. Historien med en gammel, gretten gubbe og ung jypling er klisjefylt, men her er den løst med respekt.
Scenene fra bokseringen er både rå og brutale. Her spruter blodet, og du hører hvert slag som treffer huden. Spesielt er finalekampen spennende. Så får vi bare leve med at Creed i perioder er overvettes sentimental og heroisk.