Hvordan takler du legens nådeløse beskjed om at du har kreft?
Einar Lunga begynner å gå. Han reiser til Spania for å vandre i pilegrimenes fotspor. Mil etter mil. Han tar turen til Vestlandet, ifører seg sine fjellstøvler, sin ryggsekk, griper vandrestaven – og går og går.
Vandringen gir ham tankeflukt. Rom for refleksjon. Han fascineres av sitt eget forsvinningsnummer. Gang etter gang.
Vandringen er stimulerende. Den gir perspektiv, åpner en høyere himmel, mellom blodprøver, stråling, venting og konsultasjoner på sykehuset.
Prostatakreft med spredning er tøff diagnose. Den kan lamme, den kan paralysere. Eller den kan mobilisere alt du rår over av mot og overlevelsesevne.
Einar Lunga makter å mobilisere. Psykologen skriver en sang om at man kan gå av seg alle sykdommer. Sangen «Å gå med seg selv» blir et musikalsk verktøy til å fordøye de store, dramatiske endringene i kropp og sjel.
Elsa Kvamme er manusforfatter og regissør av denne lavmælte roadmovie om konsekvensene av å leve med en alvorlig sykdom. Hun har løst oppgaven godt. Med velfungerende tentakler og en sikker sans for mannens tankegang har hun stimulert Lungas fortellerevner..
For like mye som at Einars forsvinningsnummer er en film om å bli rammet av kreft, forteller den hudløst om en manns tanker og følelser når hormonbehandlingen fratar ham seksuallivet, manndommen.
Pasienten, psykologen, vandreren Lunga setter ord på det mentale kaos som sykdommen og behandlingen av den har utløst. Han er klok, modig og trassig. Tre uvurderlige egenskaper når helvetet bryter løs.
Jeg tenker at denne filmen kunne være reseptbelagt. Den bør tilbys alle som søker mening og trøst når motløsheten når.
Einar Lungas historie er unik, likevel ikke annerledes. På sine vandringer reflekterer han over mannsrollen, religiøsitet, den tøffe barndommen, den befriende flukten og styrken i vår evne til å fantasere. Alle vil nikke gjenkjennende til noen av fargenyansene i denne livsveven.
Derfor er Einars forsvinningsnummer et vellykket forsøk på å smelte sammen poesi og realisme i ett og samme uttrykk. Filmen handler ikke om hvordan en mann skal dø, men hvordan et menneske velger å leve.
Henning Sommerros vakre musikk kler fortellingen. Den blir aldri sentimental. Heldigvis.