«Der vindane møtes:» Gjør deg årvåken for de minste detaljer

Hvor lenge kan du la være å blunke? Eller svelge? Eller røre på en utstrakt arm?

Der vindane møtes er full av statister med imponerende kroppskontroll. De står som fastfrosset i lange tagninger der filmfotografen er den eneste som beveger på seg. Til gjengjeld gjør Erik Põllumaa et fascinerende kameraarbeid. Han sniker seg bak ryggen på skuespillerne, zoomer inn på overraskende detaljer, går rundt et hjørne du ikke hadde lagt merke til.

Det føles som om Põllumaa vandrer rundt i en serie gamle fotografier mens han åpner og tøyer dem i retning av det tredimensjonale. Kun en liten rammefortelling er holdt i vanlig spillefilmstil, og dette er filmens svakeste scener. Jeg hadde ikke merket meg navnet før, men det viser seg at den estiske fotografen i 2010 jobbet på Kongen av Bastøy, som delvis ble innspilt i Estland. Martti Helde debuterer på sin side som langfilmregissør.

"Sovjetisk holocaust"

Der vindane møtes er verdt å se ene og alene for det spesielle formspråket. I tillegg forteller de stiliserte bildene en dramatisk historie om det som i rulleteksten kalles et "sovjetisk holocaust". Det dreier seg om deportasjon av 40.000 mennesker fra de baltiske landene. Mange ble regelrett henrettet eller døde av sykdom og sult.

Den lille familien deporteres fra hjemmet i Estland. Mor og datter blir sendt til arbeidsleir i Sibir.

Filmen følger en liten familie som splittes opp i 1941. Far blir internert, mens mor og datter sendes til Sibir. Moren, spilt av Laura Peterson, er filmens forteller.

Den lange monologen hennes består av brev som en virkelig kvinne – Erna Tamm – skrev til sin mann under de mange årene hun slavet i Sibir. På stillferdig vis forteller hun om et hardt og fornedrende kvinneliv. Brevene er vage i beskrivelsen av de verste ydmykelsene, antagelig for å skåne ektemannen. Jeg anbefaler den finske forfatteren Sofi Oksanen for alle som er interessert i det større bildet.

Historie i svart/hvitt

Det er et dristig valg å fortelle en 75 år gammel historie gjennom tablåer i svart/hvitt. Men det er også et logisk valg. Gamle fotografier, brev og personlige notater er tross alt de beste kildene vi har for å leve oss inn i enkeltskjebner. Og hvis man først faller inn i filmens meditative tilstand, så vokser opplevelsen av å komme tett på den historiske settingen. Og da er det faktisk litt sjokkerende når statistene plutselig blunker eller svelger likevel. Det statiske, dokumentariske materialet får menneskelige vibrasjoner.

Ikke bare fotoet dyrker en historisk korrekthet, filmen har dessuten et besnærende lydspor: Mens skuespillerne står bom stille, hører man lyder dette miljøet kunne tenkes å lage i virkeligheten. Her er sukk og stille hvisking bak ryggen på fangevoktere, knitring i papir når Erna skriver brev og klipp fra autentiske radiosendinger som eksempelvis forteller at Josef Stalin er død. Pärt Uusberg binder lydbildet sammen med enkle, sakrale komposisjoner.

Der vindane møtes gjør deg årvåken for de minste detaljer i en dramatisk lidelseshistorie.