Det gjør godt å se en amerikansk kvalitetsfilm laget på et budsjett som bare er litt mer enn dobbelt så stort som det en norsk film koster nå for tiden.
The Gift har ingen effekter eller fiksfakserier, men klarer seg, slik man gjorde i gamle dager, med godt skuespill og en smart historie. Psykologisk thriller er en vanskelig øvelse fordi den er avhengig av et eller flere definitive vendepunkter som enten funker eller ikke funker. Man skjønner gjerne ting for tidlig eller ender opp i en kavete opprulling hvor alt klumper seg og kommer for en dag. The Gift unngår fellene og balanserer godt.
Spillet er sentrert rundt en trekant bestående av Jason Bateman, Rebecca Hall og Joel Edgerton, som i tillegg til å spille også har regi og manus. Bateman og Hall spiller henholdsvis Simon og Robyn som flytter fra Chicago til Los Angeles for å starte på en ny frisk etter å ha opplevd vanskeligheter i forholdet. Der møter de Simons gamle skolekompis Gordon (Edgerton) som tilbyr dem sitt vennskap, men som samtidig ser ut til å mangle finslepne sosiale antenner, noe som ganske raskt gjør paret usikre.
Filmen utforsker samme landskap som Anna Odells Återträffen ( Gjenforeningen ) fra 2013, men her beskrives langtidsvirkningene av negative maktstrukturer på en mer subtil måte. Jason Batemans tilforlatelige og tillitvekkende utseende, samt hans rolige spillestil gjør ham godt egnet for rollen.
Edgerton har noe Dennis Hopper-aktig over seg der han går rundt med sårede øyne og en generelt uforutsigbar og forstyrrende holdning. Men det er Rebecca Hall som er midtpunktet. Usikkerheten i livssituasjonen hennes stråler ut av henne, hun vil at alt skal fungere, hun vil så gjerne stole på at verden er god og at ting vil gå seg til.
Når man begynner å skjønne hvordan ting henger sammen, kommer den fine, djevelske følelsen som kjennetegner gode psykologiske thrillere.