En natt i Berlin er en film om de farlige timene da de aller fleste av oss ligger og sover, mens de ufornuftige som ikke gikk hjem fra byen i rett tid, havner på kjøret. Spesielt er timene mellom klokken 0400 og 0700 lumske, forstår vi.
Spanske Victoria (Laia Costa) har bare bodd i Berlin i noen uker og er på vei hjem etter en ensom dansekveld, da hun støter på Sonne (Frederick Lau) og kameratene hans. De lukter trøbbel fra første stund. Møtet utvikler seg ganske raskt i en foruroligende retning.
En natt i Berlin heter egentlig Victoria, noe som er en mer presis, om enn kanskje ikke like salgbar, tittel. Men det er Victorias enorme behov for sosial bekreftelse som driver historien. Hvis hun hadde hatt et normalt apparat for motforestillinger eller vært litt mindre sulten på opplevelser og kjærlighet, hadde fortellingen havarert tidlig.
Ryktene har svirret rundt denne filmen siden filmfestivalen i Berlin i vinter. Det spesielle er at den er skutt i én lang tagning, noe som naturligvis er dypt fascinerende, fordi alle som har vært i nærheten av filmproduksjon umiddelbart forstår hvor mye planlegging, dyktighet og hell som må til for at noe slikt skal lykkes.
Fotograf er norske Sturla Brandth Grøvlen, og det er ingen tvil om at han leverer et imponerende stykke arbeid.
Uten å dra for mye oppmerksomhet i retning av sin egen kamerajobb, klarer han å få karakterene til å leve og historien til å pulsere så langt som råd er i en film som dette. Begrensningen ligger snarere i skuespillerne selv og i historien som er ganske gjennomsnittlig når det kommer til stykket.
Lakmustesten i filmer som dette er å spørre seg om historien i seg selv ville ha fenget, løsrevet fra kunnskapen om at den er filmet i én bevegelse. Svaret er tja.
Det finnes scener hvor spillet mellom Victoria og Sonne er tett, troverdig og bevegende, men de er i fåtall. Langt de fleste sekvensene er preget av greit, men ikke blendende skuespill.
Det finnes en grunn til at andre regissører velger å skyte scener igjen og igjen til de sitter. Det blir litt som utbryterkongen Houdini. Det var fascinerende at han lot seg låse ned i vanntanker og klarte å komme seg løs, men det gjør ham ikke til en bedre mann enn alle dem som lot være å skape slike kunstige hindre i livene sine.
På sitt beste er En natt i Berlin suggererende og nær. Nils Frahms musikk bidrar i stor grad til det. Historien dras langt og har overraskende vendinger, det skal den ha. Stakkars Victoria sitter igjen noen erfaringer rikere når lyset kommer. Samtidig fører tilblivelsesmåten med seg en slags forsert stivhet i fortellingen.
Dette er langt fra å være tiårets heist-film, som jeg så at noen har ment. Til det er den ikke smart nok. Men den har nerve, den ser tøff ut og den er en imponerende sterk jobbsøknad fra alle involverte.