Ikke bare er jeg åpen for filmer utenom det vanlige, men jeg lengter og leter etter dem, og jeg er i utgangspunktet full av varme følelser overfor filmskapere som bryter de lineære fortellerkonvensjonene og forteller langsomt, rart eller baklengs. Men det betyr ikke at jeg legger meg på kne hver gang noen forsøker seg på dette.
Det å bryte regler og eksperimentere er ikke automatisk bra, selv om det ofte kan være interessant. Jauja er et forsøk på noe som ikke lykkes.
Filmen er som et ensomt, lite barn du får lyst til å holde i hånden og trøste – helt til det viser seg at barnet ikke er så spesielt som man skal ha det til. Barnet er snarere ubegavet og du blir usikker på om du skal fortsette å beskytte det eller levere det tilbake til barnehjemmet.
Jauja er en vakker, men ganske tom film. Den er periodevis til forveksling lik noe som er bra, men den avslører seg etter hvert som mer av et posør-prosjekt. Viggo Mortensen er den eneste som spiller godt. De andre er i varierende grav stive og høyspente, og med bruken av Ghita Nørby mislykkes Alonso helt. Han har kledd henne i en slags professor McSnurp-drakt fra Harry Potter-universet og det virker som om hverken hun selv eller regissøren vet hva hun holder på med.
Stilen, fargene og formatet er det mest interessante, men også dette kommer til kort når det etter hvert blir klart at dette først og fremst er form. Historien handler om en fiktiv Gunnar Dinesen og datteren hans som en gang på 1880-tallet kommer bort fra hverandre i et karrig strøk av Argentina.
Filmen insisterer på å være langsom uten å ha nok å komme med til å rettferdiggjøre det. En soldatfigur av tre brukes så mye og så tydelig at jeg tenker dette egentlig er oppgave på en filmskole. Kanskje fungerer filmen bedre for dem som hverken forstår dansk eller spansk. Det kan forklare hvordan filmen kunne få Fipresci-prisen i Cannes i år.