«Agnus Dei»: Hardt prøvede nonner

Filmer basert på hendelser under andre verdenskrig møtes ikke sjelden med en slags automatisk respekt - simpelt hen fordi de forteller historier fra krigen, og siden krigen var grusom og lidelsene endeløse, er det som om filmene også krever å bli sett med en nesten kravløs oppriktighet og et stort alvor. Noen ganger er dette naturligvis riktig.

Sist gang en polsk film med andre verdenskrig-tematikk fortjente alle god-ordene den fikk var Pawel Pawlikowskis Ida (2013), om en novise som tidlig på 1960-tallet får vite at foreldrene hennes var jødiske og ble drept av tyskerne under krigen.

Med polsk-franske Agnus Dei (fransk originaltittel: Les Innocents - De uskyldige) er jeg straks mer i tvil. For det første viser det seg at «basert på en sann historie»-epitetet mer er et slags «inspirert av», og da har jeg i de siste årene begynt å reagere med tilbakeholdenhet.

Reagerer negativt

Jeg vil gjerne fortsatt se historier fra andre verdenskrig, men hvis jeg fornemmer at noen har pyntet på dem for å få dem til å bli mer såkalt filmatiske eller helhetlige, reagerer jeg som regel negativt. Slik har jeg det med Agnus Dei.

For Aftenpostens anmelder er nonnenes forstokkede holdninger så saktmodige at det er vanskelig å se på.

Historien som fortelles er i utgangspunktet sterk. Sovjetiske soldaters voldtekter av sivile mens de rykket frem mot Berlin er velkjent og godt dokumentert, og hvis nonnene i et kloster i Polen opplevde det som skildres i denne filmen, vil jeg vite det. Men hvis det som virkelig skjedde bare var nesten bra nok til å bli film, og så har man fylt inn resten, vil jeg ikke ha det. Men det er altså meg.

Andre kan komme til å se en historie om tro, hvor tematiseringen av om gode ting kan komme fra onde handlinger, diskuteres. Hva tillater Gud? Hvor langt skal man strekke seg i troen? For meg er nonnenes forstokkede holdninger så saktmodige at det er vanskelig å se på.

Agata Buzek spiller nonnen Maria
Rystende voldtektshistorie

En spesiell svakhet i filmen er forholdet mellom de franske legene Mathilde og Samuel. Jeg tror rett og slett ikke på dem. Det er dårlig tenkt og spilt og trekker den gode delen av historien ned. Likevel ligger det en rystende sannhet bak voldtektshistoriene, og de som ikke kjenner til disse fra før, vil kunne ha nytte av å oppsøke filmen.

Min manusforfatterkollega Per Schreiner foreslo for øvrig her om dagen at man burde innføre en avgift på religion, for å begrense bruken. Det støtter jeg ham i. Dessuten burde filmer fra krigen merkes med hvor mange prosent av originalhistorien de inneholder.