Denne filmen er blitt en enorm kinosuksess i hjemlandet Italia, og jeg lurer fortsatt på hvorfor. Jeg kan forstå den umiddelbare attraksjonen: Under en vennemiddag bestemmer alle seg for å legge mobiltelefonene på bordet og dele alle innkommende oppringninger og beskjeder.
Ingen ønsker å gi inntrykk av at de har noe å skjule, selv om de selvsagt har det. Denne ideen er det mest interessante ved filmen, og det som har gjort den til en ”snakkis”.
Problemet er at regissør Paolo Genovese og hans fire manusforfattere ikke makter å trenge særlig dypt ned i denne materien av selvbedrag og løgner. Vi møter tre ektepar som alle har noe å skjule, men som forbausende lett lar seg overtale til å delta i selskapsleken.
Det er klart at når du først lager en film om hva mobiltelefonen skjuler av hemmeligheter, så bør det bli en avslørende kveld. Det er vertinnen Eva som introduserer leken, og hennes hemmelighet er ikke spesielt sjokkerende, eller interessant: Hun har bestilt time for å forstørre brystene.
Heller ikke ektemannen Roccos hemmelighet er noe mer avslørende enn litt pikant, og slik fortsetter det: én etter én blir middagsgjestene avslørt som løgnere, men på så generelle måter at det egentlig ikke forteller særlig mye om dem.
Peppe, den eneste som kommer alene, ser ut til å bære på den største hemmeligheten. Filmskaperne lykkes i å skape spenning rundt hans ”livsløgn” som vikles elegant inn i kompisen Leles bedrag. Det er her det skapes en genuin dramatisk nerve i filmen som hever den over de trivielle og konstruerte problemstillingene.
Hovedproblemet er kanskje at ingen i rollegalleriet fremstår som sympatiske. Eva er psykoterapeut og mangler selvinnsikt, Rocco er plastisk kirurg og dypsindig, og disse ”paradoksene” er ment å vekke vår undring. Men disse forsøkene på å omgå klisjeene, har en tendens til å forsterke dem. Det blir for konstruert.
Det samme blir Roccos samtale med tenåringsdatteren om prevensjon, et potensielt minefelt for de fleste foreldre. Men Genovese stoler ikke på øyeblikket, og kjører på med sentimentalitet og et svulstig lydspor. Det er ikke første gangen denne filmen forsøker å fortelle deg hva du skal føle