Bjørn Sundquist hadde premiere på dette showet i fjor, men da så langt nord at det gikk hovedstaden forbi. Det sies jo at det er lenger mellom Oslo og Nord-Norge enn mellom de fleste andre steder mellom himmel og jord.
Bjørn Sundquist, «født på en branntomt», har oversteget alle geografiske og dialektiske hindre, og er blitt en av landets fremste scenekunstnere og oftest benyttede filmskuespillere. Gjerne i psykopatiske roller, noe han gjør et festlig nummer ut av.
«Branntomten» er selvsagt Hammerfest, brent ned til grunnen som følge av den tyske okkupasjonsmaktens «brent jord»-taktikk i 1944, og Sundquist begynner sin helvetesfortelling gjennom historiske fotografier fra den tiden. Han dveler ikke ved ødeleggelsen, men tar oss med i gleden over gjenoppbyggelse og nyskapning, parallelt med sin egen oppvekst fra skrikende toåring (får ikke ponni) til han debuterer som rocker med to grep på gitaren.
Med fare for å tråkke i en del hovedstads-spinat: Bjørn Sundquist er en ekte boknafyr.
Om ungdomslivet ikke bare er en dans på roser, er det først med teateret han går inn i helvete (og inn i de beste øyeblikkene).
På teaterskolen får han beskjed om å snakke norsk, det vil si sånn som vi snakker på Oslo Vest, der alle setninger går oppover på slutten. Hvordan kan man da si «What the fuck» med mening?
Demonstrasjonen er kostelig. Sundquist behersker østnorsk på alle felt – og ikke bare standardnorsk, men ibsensk grosserer-norsk, og Morten Skogmus i bakrus. Han leker seg gjennom norske dialekter og norsk turnétristesse, med fridag på Snåsa.
Han leser festlig groteske godnatt-eventyr, og formidler «Å, eg veit meg eit land» som vi aldri har hørt den før, helt enkelt, med en slik forståelse for ord, rytme og tanke, at teksten blir skinnende ny og melodien oppløses i hodet.
Bjørn Sundquist har et langt teater- og filmliv bak seg. Inspirasjonen kom gjennom Fjernsynsteatret, spesielt det finske og absurde teatret, og det er jo blitt noen depressive roller med årene.
Alle tror de vet hvem Bjørn Sundquist er, mange tør ikke hilse på ham, og i denne monologen spiller han gjerne opp til busemannbildet, både gjennom tekstbrøl, hardrock og den avsluttende satanrocken hjemme hos Gamle Erik (Han tykje) til slutt.
Men han lurer inn atskillig Shakespeare og andre lyriske øyeblikk underveis.
Med stolthet over sine samiske røtter, setter han stemmebåndene i gang med en hypnotiserende joik – en «gråsteinsjoik» – som drar publikum ut i universet et sted. Trommeslageren Gunnar Aukland er den ideelle medspiller.
Lyden var elendig. Første del av showet kunne like gjerne vært fremført på Oslo S, men plutselig oppdaget noen diskantspaken og gjorde det hele mer forståelig.
Det samme skjedde på Kråkevik-showet. Få en orden på det!