Den danske regissøren Peter Langdals premiss settes i åpningen: Hele ensemblet kommer ramlende inn, setter seg på scenekanten og ser ut på publikum. De ser på oss, vi ser på dem, vi ser oss selv i dem, vi er hverandre.
Vi er i Berlin i 1930 og vi er her, nå.
Direkte paralleller trekkes ikke, men referansene er mange og meningstunge. Her er knapt et hakekors eller en hanemarsj, men noe gnager under all moroa. Og alle er så alminnelige.
Alminnelige horer og halliker, alminnelige slitere, medløpere, alminnelige nazister på vei opp. Den som ser at festen er over er en ung amerikaner, Cliff (en sjarmerende Lars Berge):
«Hvis du ikke er mot dette, er du en del av det!» roper han – for døve ører.
Langdal har klokt avkortet første akt, kjører et veldig tempo hele tiden, og får dermed plass til musikknumre som ofte går ut: «Er det min tur» (der Solveig Andsnes synger nydelig som Sallys indre stemme) og «I don’t care very much» – begge er musikalske høydepunkter.
Som androgyn og slesk, etterhvert herjet konferansier, klovn av Marcel Marceau-type, multiseksuell og kanskje dobbeltkulturell, holder Hilde Louise Asbjørnsen kabareten i stramme tøyler, helt inn i døden.
«To jenter»-nummeret er surret bort i drag (uten kunne dette vært en 6’er!) men et vellykket regigrep er å omgjøre den lett pinlige «Mishkeit»-sangen til en kort Hitler-parodi – den avsluttes brått når sangeren (Per Skjølsberg) blir skutt.
Nytenkt er også grisehodet fremfor gorilla-utstyr i kabaretnummeret om den jødiske kjæresten: der er referansen til muhammed-karikaturene klar, dessuten er det en påminnelse om hvor man trygt kan karikere, og hvor man må drive selvsensur.
Camilla Bjørnvads skjeve og antydende scenografi og Bjørn Undseth søkelys bærer med seg en undergangsstemning, og i andre akt er det som man fornemmer tilfluktsrommene som snart skal tas i bruk.
Når Birgitte Victoria Svendsen (Fräulein Schneider) forsvarer sitt valg med at hun vil overleve – hun våger ikke gifte seg med en jødisk mann – er det som et frempek til Berlins ruiner.
Hun og Nils Ole Oftebro (Herr Schulz) fremstår som forestillingens hovedpersoner, utsøkt rørende, aldri klissete, og dypt menneskelige. Frukthandlerens appelsiner ruller som granater utover den skrå scenekanten til slutt.
Ingvild H. Bygdnes’ velsyngende og -dansende Sally Bowles er av adskillig hardere slag enn ellers, kjærlighetshistorien nedtones ved at hun er så alkoholisert, selvopptatt og grunn.
Morten Røhrts Ernst Ludwig, med Quisling-sveis, har en insisterende sjarm. Danserne er akkurat så lurvete som de skal være. Gode er de, særlig når de viser seg fra sine mest skrevende sider, og Thea Bays koreografi er talende vulgær.
Den egentlige hovedrollen i Cabaret har musikken. Den har levd sitt eget liv i 40 år, og får også fornyet liv i Simon Revholts strålende arrangementer.
Hans håndplukkede musikere er i matroneklær, helt diskret. De typisk rå kabaretklangene og -rytmene er selvsagt helt på plass, litt klezmer er med, og i «Er det min tur?» taler en sær Sjostakovitsj-aktig saksofon i en kolliderende toneart teksten midt i mot.
Et toppnummer, blant flere.