Han får det til å se supersmud ut, Dagfinn Lyngbø, der han kommer inn på scenen med armen i fatle i en sky av teaterrøyk. Gjennom 20 år har han perfeksjonert sitt fag. Søkt etter den perfekte timingen, pusset på de beste punchlinene og forkastet de fleste klisjeene i humorhåndboka.
I 2017, på sitt syvende soloshow, er Lyngbø blitt rene humorpresidenten.
Skjønt, han regjerer på den gammeldagse måten. Med svart blazer og vitser som vil vel.
Les Mona Levins anmeldelse av Dora Torhallsdottirs nye show: "Familien er best (og verst)"
Supersmud handler om vår streben etter det perfekte liv. Millenniumsliturgien: Du kan bli hva du vil! (”Jeg er meg selv 100 prosent,” sier de unge folka på TV. Jeg får lyst til å si: ”Kan du ikke jekke deg ned til 70?”)
Coachmantraet: Du klarer alt, bare du er motivert nok. (”Si det til bestemoren din som ikke får opp syltetøylokket.”)
Og dobbeltmoralen som herjer oss alle, enten du er en SUV-kjørende Rasmus Hansson eller Frelsesarmeensoldaten som spytter på homofile under Oslo Pride.
Heldigvis er Supersmud mer original enn sin røde tråd.
Dagfinn Lyngbø er en komiker som gjør selv det vanskeligste håndverk med leken hånd. På oslopremieren valgte han ut et tilfeldig par på første rad. Den vannkjemmede investoren som en gang bar på en popstjernedrøm - og hans kvinnelige følge som redder løshunder i Spania.
De to ble en slags ”indre tråd-i-tråden” gjennom hele showet.
Under en rasende festlig bikkjesketsj, dukket det selvsagt opp en spansk bikkje uten hale. Da han ble satt ut av et host i salen, fikk han hjelp av sin nye venninne på første rad.
Lyngbø lar oss forstå at hver kveld er unik. Det er en kunst.
Les anmeldelsen av det siste showet til Terje Sporsem: "Sporsem kan kunsten å tulle med Mohammed og Kama Sutra."
Han går ikke inn i sitt innerste mørke. Han drar ikke drøye vitser, og er ikke nådeløs mot verken maktmennesker, minoriteter eller familiemedlemmer.
Når du ler av Dagfinn Lyngbø, er det fordi du kjenner deg igjen. Hvordan kle på en treåring i trass uten å drepe Fantorangen? Hvorfor lage fancy matpakker med gulrot til nebb og oliven til øyne, når poden ringer barnevernet for å forlange et ”olivenfritt hjem”?
Eller denne: ”Det verste jeg kan tenke meg, er at barnet skal ut i selve livet. Jeg har lyst til at han skal sitte i sofaen, så kan jeg hente alt. Her er pizza. Her er brus. Her er kjæreste.”
Så treffsikkert kan en vits favne selve livet.
Når verden er mørk, trenger vi komikere som tramper hardt og nådeløst på all verdens tabuer. Men kanskje aller mest trenger vi det motsatte: Den varme entertaineren som spiller på samhold og ikke på splittelse. Som gjør det godt å være menneske i hvert fall 80 minutter.
Dagfinn Lyngbø er av et slikt kaliber.
Å vite at over 100.000 mennesker skal se Supersmud i månedene som kommer, gjør meg faktisk litt gladere til sinns.
Les flere teateranmeldelser her: "Når Fosse faller av tredemøllen"
Anmeldelse av jungelboken: "En for alle, alle for en."