«Lykke er å ha en stor, kjærlig, omsorgsfull og tett familie i en annen by». Dette George Burns-sitatet er det første som møter publikum i Dora Thorhallsdottirs nye show. Hun beskriver sin egen familie med generøs åpenhet – særlig sett fra publikums side, kanskje – men finalen i det rundt 5 kvarter lange showet er en dyp og utilslørt kjærlighetserklæring til dem alle sammen.
Familiegreier er en slags sceneversjon av «Hvem tror du at du er», med familietreet som et komisk høydepunkt. Med alle de nye relasjonene i vår tid – fra mine, dine og våre barn, til stadig nye svigers, ste-bestemorens nye kjæreste Lisbeth, og fire eks-er rundt et bord – tar dette treet mer og mer fasong av et buskas. Det er ikke lett å toppe denne sekvensen, men hun gjør det med en salme på 45 vers eller så.
Alle familier bærer sitt av stolthet og skam, og skammen varer lengst, sier Dora Thorhallsdottir. Og hun vet hva som snakker om, med et fag som familieterapeut i det daglige. Hva kan avsløres i «Hvem tror du at du er» om 200 år? At oldefar var med i «Paradise Hotel» blir nok stående, mener hun.
Thorhallsdottir bruker selvsagt seg selv og sine egne (pinlige) opplevelser for alt de er verd. Familiehøytider er fruktbar jord for dyrking av komikk. En katastrofal date på Hawaii er en höjdare, likeså beskrivelser av svangerskap og barselgrupper. Dette bør ikke få menn til å holde seg unna. Tvert imot, de har mye å lære her.
Thorhallsdottir har et klart blikk for forskjellen mellom kvinner og menn, og på forskjellen mellom menns og kvinners sårbarhet. Hennes erfaring med egne barn, en jente og en gutt, kunne med hell benyttes i norsk kjønnsforskning. Med fine midler bekrefter hun den lille forskjellen, den det har vært så viktig å viske ut.
I letingen etter rollemodeller, begynner hun med begynnelsen – Adam og Eva – men hopper raskt til noe nærmere, nemlig vikingene, før hun lander midt i vår egen tid og egne nære forhold. Thorhallsdottir er sikker i tekst og fremførelse, hun har driv og dynamikk, samspiller med publikum som reagerer gjenkjennende hele veien, og hun vet å bruke sin sjarm.
Hun skifter fra smilehulls-vennlig til kjerringbisk på et sekund, og med god hjelp av Vemund Vik får hun den lille Klubbscenen til å virke stor.