Publikummerne som ankommer Kongshavnrevyen er opptatt av å nyte utsikten over hovedstaden når det plutselig ljomer over gårdsplassen. I et stillas henger et par vikinger med hjelm og sverd og brøler. «Velkommen til Kongshavn! Lyst på gratis pizza?»
Det er ikke til å benekte at stemningen settes allerede der. «Grenseland» handler om måter å takle sårbare temaer på gjennom spøk og ved å tråkke folk på tærne. Det er vikinger og inntrengere på alle kanter, og vikingtiden skal visstnok være en rød tråd her.
Er dét mulig, da? Jovisst er det det.
Kongshavnrevyen 2017 «Grenseland» er bygget opp på denne måten gjennom hele forestillingen. Forventninger bygges, rives ned, reetableres og erstattes med et poeng som er helt annerledes enn du ventet deg, bare ti ganger bedre.
Hvordan skal vi egentlig regulere grensene våre? Dette er tema i sketsjen om Siv og Sylvi, som ikke holder seg under fraværsgrensa. Om ikke Siv dør av kloroverdose (hun vil bli hvit på innsiden), skal hun tas av russebussen Islandifisering 2017.
Det er en hårfin balanse mellom smart humor, samfunnskritikk og geniale ordspill.
Finnen, rumeneren og nordmannen som er instruktører for «Grenseland» kan klappe seg selv på skulderen for et kulturelt lappeteppe med vinkelrette sømmer. Dette er utmerket håndverk.
Det ligger utvilsomt mye arbeid bak manus i Kongshavnrevyen. Jeg nekter å tro at noen uten anstrengelse har en så gjennomført skarp, absurd humor hvor alt tas på kornet med samfunnskritisk brodd.
Abort, sædbank, sikkerhetskontroll, pedofili, kjøttproduksjon, inkontinens, handikap og det å være høyt utdannet uten relevant jobb er bare en håndfull av problemstillingene som ligger i grenseland for hva det er lov å tulle med.
Vi tråkker sikkert noen på tærne, melder Kongshavnrevyen 2017. Helt sikkert, men det er jammen helt greit når det gjøres på denne måten.
Og ikke nok med at temaene er mange, de flettes også inn i og rundt hverandre på en finurlig måte som gjør at skuespillerne får vist seg fra sine beste sider.
I pausen ber jeg til guden Odin om litt mer humor, og etter pausen hentes en publikummer opp til en løgndetektortest med spørsmål som er veldig helt på kanten.
Like etter er Trumps tupé den nye julenissens trylleskjegg, og Lars Monsen bryter grenser på villspor i Irak. Nevnte jeg Tollvesenet som en blå, romvesenlignende sak med flikkende tunge? På dette tidspunktet gråter jeg (av latter, ja).
De seks skuespillerne i revyen, hvorav fire var med også i fjor, fyller scenen godt. Et lite hakk høyere nivå på sang og dans til neste år, så kan dere heise fanen helt til topps.
Vinjard Talsnes er en naturlig frontfigur i sangnumrene, da sang tydelig ikke er det skuespillerne er tryggest på. I avslutningsnummeret hører man faktisk bare hans stemme.
Det samme gjelder forsåvidt dansenumrene, hvor det føles som om flere sliter med å slippe seg løs. Koreografien er ikke den mest utfordrende, og sang og dans synes i det hele tatt å være litt nedprioritert i Kongshavnrevyen. Dette er synd, da det er det eneste som mangler for at revyen skal få beste karakter.
Martin Øygård er den av skuespillerne som har færrest grenser av dem alle, og sammen med Christian Fenn er han i teten for skuespillerne som ror Kongshavnrevyen trygt i havn til en svært sterk femmer.
PS: Takk for at dere unngikk svenskegrensesketsjen som kanskje var den man forventet først av dem alle, og lot baconet forbli hos våre naboer i øst. Kred.