«Hvorfor skal vi bruke tid på dette?» spør tre kvinner med tights og Adidasjoggedresser fra den røde skråscenen. Spørsmålet er rettet til publikum, og er en parafrase fra Dostojevskijs eget forord til leseren.
«Det hele kan fremstå som noe uklart. Men på den annen side, i en tid som denne ville det være underlig å kreve klarhet av menneskene,» fortsetter kvinnene i kor. Og så skyter Ole Johan Skjelbreds versjon av Brødrene Karamasov fart.
Ensemblet fungerer som et slags punkband fra 1980-tallet, men jeg tror ikke man skal bruke for mye tid til å analysere akkurat det.
Isteden bør man bare lene seg bakover og nyte tre timer med Dostojevskijs episke historie med åtte skuespillere i toppform.
Reportasje om Trøndelag Teaters suksess: Slik vant Trøndelag Teaters Norges største talenter
En av Norges kuleste teaterdronninger, Hildegunn Eggen, spiller patriarken Fjodor Karamasov. Ikledd lakk, lær og en fandenivolsk trøndersk maskulinitet. Hun presenterer sønnene med spyttkuler av fornærmelser.
Aljosja, den fromme og religiøse. Ivan, ateisten og tenkeren. Dmitrij som har to kvinner og null moral. Og den uekte sønnen Smerdjakov, den stinkende.
Dostojevskijs fortelling kretser rundt disse fire sønnene. Hvem av dem dreper faren? Og hvis det finnes en Gud, hvorfor blir ikke brødrene reddet fra undergangen?
Les flere teateranmeldelser her:
Skjelbreds bearbeidelse er skrevet med poesi og humor, men er også tro mot originalen. I likhet med i romanen, skifter synspunktene i sceneversjonen. Skuespillerne henvender seg til publikum, og forteller sine deler av historien. Akkurat som Dostojevskij, elsker Skjelbred innfall og digresjoner. Det teatrale er tatt ut til sitt ytterste.
Forelskelsen mellom Ivan og Dmitrijs forlovede Katerina er illustrert med voldsomme spasmer. Ledd etter ledd svikter under føttene deres, helt til de må bæres ut av scenen. Smart, morsomt – og samtidig åpen for tolkning. Ivans indre demoner, er blitt til en høyst jovial djevel fra Innlandet ett sted.
Aljosjas sjalu klosterkamerat er her en bitter overlevning fra Sotsji OL, forrykende spilt av Kathrine Thorborg Johansen.
Det kan høres ut som at Dostojevskijs eksistensielle roman er blitt rene revyen. Og joda, noen ganger går dette helt over styr. En lang scene mot slutten er mer som en slags øvelse på Teaterhøgskolen enn et regigrep. Skuespillerne snakker også stadig bredere østlandsk utover forestillingen, uten at noen av oss helt forstår hvorfor.
Men Dostojevskijs sjeledrama er absolutt tilstede.
Særlig gjennom yngstesønnen Aljosja (Vetle Bergan), som er den sterkeste tråden i Skjelbreds sceneversjon. I starten er han en from teoretiker, inntil han sakte overmannes av sin egen menneskelighet. Vetle Bergan spiller ham med naken undring, og holder salen med jernhånd fra første gitarriff.
I en av monologene spiller han tre karakterer, og får frem et hundretalls demoner i alle sammen. Det er en prestasjon som er blitt sjelden vare, i en tid der skuespillere ofte bare spiller seg selv.
Les kommentar om hvorfor humor er ut, og alvor er inn i teatret: Surmunn på scenen
Ole Johan Skjelbred er i Oslo mest kjent som skuespiller på Nationaltheatret, men de siste årene har han hatt et parallelliv som stjerneregissør på Trøndelag Teater.
I 2014 ble han nominert til Heddaprisen for Moby Dick, og også Arne Lygre-stykket Dager Under og Det er bedre å kappe det av enn å gå gjennom livet av Lisa Lie ble kunstneriske suksesser.
Det er ikke overraskende at det skjer akkurat på Trøndelag Teater, for teatersjef Kristian Seltun har gjort huset til en av landets mest spennende scener. De største skuespillertalentene, de morsomste originalmusikalene og de spennende frigruppene. Alt skjer på Trøndelag Teater.
Nå er det bare å hoppe på et fly, og la Brødrene Karamasov stå for resten av kvelden.