Stykket drar ut det avgjørende øyeblikket, og lar oss granske det gjennom 65 minutter.
Det hele begynner på en mørklagt scene. Agnes Kittelsen vandrer over gulvet. Ett minutts pause. Så klikker støvlettene hennes gjennom scenerommet igjen.
Publikum er som trainspottere på en lite trafikkert stasjon. Eller kanskje er vi vitne til noe helt annet. Regissør Kai Johnsens prosjekt er å la publikum skape bildene selv, og han gir oss minimalt med hjelpemidler.
De som ikke gir seg hen til dette prosjektet, vil få en ulidelig kveld i teatret.
Les Mona Levins slakt av Don Juan: Don Juan er en gedigen skuffelse
Og den gode kritikken av Toralv Maurstad i Overføring:Kammerspill for sinnet strenger
Anmeldelse av den kontroversielle forestillingen Hvem har æren: Småmorsomt om æresdrap
Åstaddiktning er den første av syv urpremierer på Det Norske Teatret i samarbeid med Dramatikkens Hus. Teatrets mål er å løfte frem ny, norsk dramatikk og gi tekstene gode skuespillere, drevne regissører – og ikke minst et større publikum. Kveldens tekst er skrevet av Eirik Fauske.
I sin forrige forestilling på Black Box Teater skrev han selv på scenen, som en slags performance. Åstaddiktning er heller ikke en tradisjonell scenetekst, det er mer en collage.
Alle tekstene knyttes opp mot øyeblikk av tap og brudd. En togulykke i skogen. (Basert på Åstaulykken.) En kvinne som kanskje har abortert. Ett par som rydder ut av leiligheten for godt.
Det er et prosjekt som er vekselsvis fascinerende og intetsigende. Suggererende, men likevel vanskelig tilgjengelig.
Les om da anmelderen var ett døgn på Black Box Teater: Rapport fra oss i kultureliten
”Dunk, dunk, dunk,” sier Lasse Kolsrud, og det er som om hele forestillingen dunker av gårde som et saktegående lokaltog. Han og de seks andre skuespillerne har ikke egentlig karakterer.
De er mer en slags menneskemaskin, der den ene bygger på noe den andre har sagt. Det er bare i små øyeblikk de spiller mot hverandre, ellers vandrer de rundt i hver sine togspor. Det er ikke alltid at teksten rettferdiggjør den nakne formen.
Gjentagende passasjer om at snøen laver ned, føles mer parodiske enn poetiske.
Men på sitt beste skaper Fauske bilder som får publikum til å dikte med.
Regissør Kai Johnsen er kjent for å ha fått Jon Fosse til scenen på starten av 90-tallet. Det er lett å forstå hvorfor det var akkurat han som fant Fosse.
Johnsen har en sjelden form for musikalitet, som også kler Åstaddiktning.
Selv i denne vanskelige formen, får han det beste ut av skuespillerne. Alle treffer tonen, og utgjør et totalt samspilt ensemble. Det er ganske fint å se på. Skjønt, det er egentlig ikke så mye vi ser i Åstaddiktning.
Kai Johnsen har nemlig valgt å la skuespillerne spille mest i mørket. Det har sikkert en teaterteoretisk begrunnelse, men jeg skulle ønske at han hadde spandert mer lys på scenen og flere broer over til publikum.
Slik hadde Åstaddiktning kanskje fått flere passasjerer.
Les anmeldelse av Jon Fosses Det er Ales: Når Fosse faller av tredemølla