Historien om Arnold Juklerød strekker seg over 25 år med norsk psykiatrihistorie, hvorav ett av tiårene var som okkupant utenfor Gaustad sykehus. Først bodde Juklerød i telt, deretter fikk han disponere et velferdsbygg.
Alt for å bekjempe diagnosen ”Paranoia 297,0. Kverulant religiøs type”.
På en måte er det forståelig. Hvem ville ikke bli kvitt en slik diagnose? Men på den annen side: Hvem ville gått så langt som Juklerød?
Les flere teateranmeldelser her:
I Teater Ibsens forestilling ”Juklerødsaken” sier en av behandlerne lakonisk: ”Pussig at vi skulle få verdens første eksemplar av ”Kverulant religiøs type” akkurat her på Gaustad.” I denne replikken ligger mye av konflikten i Juklerødsaken:
Var han egentlig gal – eller bare en liten mann mot makten?
Debatten om Juklerød har helt frem til i dag vært i to skyttergraver. Psykiaternes Catch 22-diagnose (uansett hva Juklerød sier blir han sett på som kverulant.) vs. venstresidens konspirasjonsteorier (Ble Juklerød satt på sinnssykehus fordi han påpekte feil i saksbehandlingen av en skolenedleggelse i Kragerø?).
Teater Ibsens forestilling legger seg heldigvis midt i mellom. Juklerøds sjikane av ekskona får mye plass. Skuespillerne leser opp brevene hjem til ”Slangeveien 666” og høster latter fra salen.
Men innholdet er jo selvsagt dypt tragisk, og fra et ufaglært ståsted - en diagnose verdig.
Ola Otnes tegner et helt menneske av Juklerød. Vi tror på hans kjærlighet til datteren han ikke lenger får møte. Vi forstår hans kamp mot ekskone, psykiatrisystem og sentralisering.
Samtidig er det vanskelig å like ham, der han kommer med lange tirader mot alle som kommer ham nær. Han er et nettroll før World Wide Web. En Brand etter et leit møte med psykiatrien. Med andre ord en karakter som er relevant av i dag. Men forestillingen blir dessverre aldri like brennbar som sin hovedperson.
Regissør og dramatiker Morten Cranner har tatt et tydelig grep: En kvinne fra nåtiden (Julie Moe Sandø) intervjuer Arnold Juklerød i hans egen samtid. Hun stiller kritiske spørsmål, men er også hans fremste forsvarer.
Det er en god idè, men det blir aldri til egentlig dramatikk.
Isteden får vi kastet fakta og påstander mot oss, som om vi så på et dramatisert leserinnlegg. Tidspunkt for innleggelser og utskrivinger. (Jeg hadde lest meg opp på forhånd, men gikk likevel i surr.).
Tirade om skolesentraliseringen i Kragerø anno 2012 (Relevant? For hvem?) Og ikke minst opplesning av avisartikler, leserinnlegg, journaler og brev. Blandet inn med vaffelsteking på scenen, plutselig utbrudd av melankolsk sang, en skrikende psykiater og konstant filming av karakterene. Elementer som alle er i ferd med å bli klisjeer etter ti år med regiteater.
Pussig nok er A-magasinet-reportasjen om Juklerøds liv langt mer følelsesmessig engasjerende enn denne forestillingen. Reportasjen viser frem Juklerøds stahet, psykiaternes prestisje og familiens dilemmaer på en måte som Teater Ibsen ikke makter.
I slutten av artikkelen fra 2008 blir sønnen til Juklerød spurt om faren var gal.
Sønnen svarer slik:
”Jeg har aldri kunnet svare på det. Han trengte hjelp. Men systemet han møtte da han kom til Gaustad, var i hvert fall galskap.”
Juklerød hadde fortjent en forestilling som tok opp i seg dette dilemmaet.