Absurdismens opphavsmann, Eugène Ionesco, var meget syk da han skrev Kongen dør. Han visste at han skulle dø og, må vi tro, han var relativt forberedt på det.
Kongen her har aldri hatt tid til å tenke på døden, han har vært for opptatt med å leve, med å feste, føre kriger og vinne slag, til å registrere forfallet rundt seg på alle kanter. Nå får han allerede før frokost beskjed om at han har 90 minutter igjen å leve. Vi følger ham gjennom alle stadier, fra fornektelse, angst, nostalgi, raseri, trass, desperasjon, resignasjon. Dessuten kraftige tanker om sitt ettermæle: han skal brenne alle bøker, reise utallige monumenter over seg selv, han vil la alle andre dø bare han selv får leve.
Nå har Bérenger (Jan Sælid) vært konge i 400 år, og hans en gang så mektige og vakre rike har raknet i alle sømmer. Det er like hullete som en gammel sveitserost og alt, som høye fjell, har forsvunnet i digre synkehull. En gardist (Per Egil Aske), er hans enmannshær, og i landet der det før bodde milliarder av mennesker, er det nå tusen halvtomsinger igjen. Kongen etterlater seg ingenting annet enn ruiner.
Døden er på overtid, det synes iallfall hans første kone Marguerite (Anneke von der Lippe) og livlegen (Espen Alknes), som også er bakteriolog og bøddel. Hans kone nr. 2, Marie (Rebekka Nystabakk) vil at han skal leve, slik at hun kan fortsette å speile seg i hans beundring, mens det utslitte, siste gjenværende tyendet Juliette (Gisken Armand, som skaper en herlig forjaget og nedpå figur), er den eneste som bryr seg litt om ham mellom alle sine gjøremål. Hun får iallfall sitte ned mens de snakker sammen.
Kongen dør regnes som et av Ionescos aller morsomste stykker. I Stein Winges regi får alvoret overtak på komikken, uten at helheten blir alvorlig eller morsom nok. Kontrastene er for få. Latteren blir ikke overgiven, tristheten berører ikke, metateater-effekten treffer ikke når skuespillerne snakker rett til publikum. Vi skimter ikke en snev, en gest, av kongens tidligere ytre storhet når han gjør entré, noe som kunne forklart makten han har hatt og overbevisningen om egen fortreffelighet. Diktatorfaktene er overtydelige – her er til og med en tommel-og-pekefinger-sirkel som skal antyde Trump, som om det ikke finnes nok av farligere potensielle herskere å ta av i Europa akkurat nå.
Jan Sælid gjør en kraftfull innsats som kongen, en mann i total oppløsning, uelegant, massivt selvopptatt og selvforherligende. von der Lippe er instruert til å messe seg gjennom hele sin rolle, men lokker kongen poetisk inn i døden til slutt. Et dødsleie gjør noe med alle. Alknes viser både fysisk og verbal timing som den brutale og redde legen. God diksjon har han også. Nystabakk er et funn som kone nr. 2, men et voldsomt nordnorsk kommer noe på tvers av tekstforståelsen for enkelte publikummere.
Operaduetten mot slutten – en «jeg dør, jeg dør»-parodi – mellom henne og kongen, blir en festlig oppvisning i falsk skjønnsang, og et kontrapunkt til det øyeblikket av innsikt kongen opplever etterpå – og som skal gjøre ham allment gjenkjennelig. For hvordan bruker vi tiden?