Denne versjonen av Jungelboken fra 1989 holder fremdeles koken, mest takket være Svein Gundersens drivende musikk, her i nye arrangementer av Øystein Lund Olafsen, og i en scenografi i tre etasjer signert Bjørn Grønnerud.
Mye har hendt i teater siden 1989, særlig med tekniske effekter, men også når det gjelder spilletempo og stil.
Tomas Glans er vanligvis mye mer oppfinnsom i sin koreografi enn her, det kan tyde på en villet 1989-nostalgi. Replikkføringen er gammelmodig hos noen, veldig moderne hos andre. Den eklektiske og effektive musikkbruken inviterer kanskje til det – med opera og swing, barokk og rock, musikal og country – men spillescenene stanser ofte hele flyten.
Det kan skyldes at regissøren Tom Sterri også spiller en hovedrolle som bjørnen Baloo, eller at helt uforutsette omstendigheter må ha amputert de siste prøvedagene. I så fall går det seg fint til. Men hvis det skyldes for mye ærbødighet for originalmanuskriptet, er det en annen skål.
Mye kan kuttes her, det vil være både barne- og foreldrevennlig: 1. mange toalettbesøk kunne unngås, 2. det ville sette fart i handlingen som har for mange sidespor. Men moralen, «En for alle, alle for en», er klar.
Gutten Mowgli (en spretten Kevin Haugan), som spedbarn funnet og reddet av panteren Baghera (en statelig Hoff Mittet), vokser opp hos snille ulver (villdyrvernerne bør kjenne sin besøkelsestid), og får venner blant alle dyrene i jungelen.
Bestevennen er vegetarianeren Baloo (jada, i denne jungelen er det ulv og bjørn), arvefienden er den sultne og veldig lite modige tigeren Shere Khan (Rein Alexander). Tigeren går inntil videre på krykker, men er like fullt et jungelens overbevisende operafantom. Om han er litt fysisk utfordret, er stemmen plastisk og uttrykksfull, og han lar ikke et snev av humor slippe unna.
Hyenene (Hilde Lyrån og Kim Wifladt), som spiser restene fra hans bord, er utstyrt som to bakfulle etterlatenskaper fra Club 7, og løfter hele forestillingen med presist spill og dans, mens unge Haugen kunne fått mer hjelp med replikkene.
Reidun Sæther briljerer vokalt som kobraen Kaa, men ariene blir i meste laget for fremdriften. Apelandsbyen, med 24 Bårdar-elever, er masete, men apekongen som skal gjøre byen «great again» går rett hjem hos de voksne. Dertil krydrer et variert utvalg fugler – som hijab-, homo-, og vestkantfugl – totalbildet. Når homofuglen blir spist, er det bare litt trist, dette ifølge hyenenes nasjonalsang, «den enes død er den andres brød».