Det hele begynner med at Oddgeir Thune går inn på scenen. Naken skrur han på fire neonplakater: Heime, Fjorden, Himmelen og Fjellet. Når «Himmelen» blinker neonrødt, dog etter litt premiereplunder, setter den nakne skuespilleren seg i salen. Nå er det tid for å pludre med publikum. Lage tullefuglelyder for å «få litt atmosfære» og blåse vind i mikrofonen. «Det ser litt kaldt ut», sier Elisabeth Sand til sin fortsatt nakne kollega. «Flaks det er klær her», repliserer Oddgeir Thune, og drar på seg en Adidasjoggebukse.
Du har sikkert sett slike metagrep før, gjort med bravur av regissører som Jonas Corell Petersen. Her er det hele merkelig umotivert. Denne ironiske sekvensen varer da også bare i cirka fem minutter, før forestillingen går over i andre påfunn, og metanivået forlates.
Men egentlig er det Asle og Signe det skal handle om. Asle som forsvant på fjorden i slutten av november 1979. Signe som står i vinduet og venter på ham. I løpet av de 76 sidene i Jon Fosses stramme, men likevel repeterende roman fra 2004, blir vi også kjent med flere personer fra Asles slektstre.
Tippoldemoren Ales som redder sønnen Kristoffer fra å drukne. Kristoffer og Brita som mister sin syv år gamle gutt på fjorden i 1897. Og Asle anno 1979, som i likhet med forfedrene dras mot havet, bølgene, mørket.
I Maria Sands dramatisering er Signe-rollen delt på to. Hun spiller Signe som ung. Elisabeth Sand, Maria Sands virkelige mor, gestalter Signe som gammel. Sammen med Oddgeir Thune (Asle) veksler de på å fortelle historien. Noen ganger i tredjeperson, andre ganger spiller de scenene ut i karakter.
Det er et godt scenisk grep, som også er tro mot romanens vekslende fortellerstemmer. Jeg har større problemer med regi og spillestil. Maria Sands Signe er en heller grinete kone, som hakker på ektemannen og/eller kler seg naken i ekspressivt savn.
Det er lett å skjønne at Asle rygger ut av barndomshjemmet og kvier seg for å komme hjem. Fosses roman er en studie av usagt kjærlighet. På scenen blir det masete og banale dialoger.
Regissør Gianluca Iumiento (som forøvrig er gift med Maria Sand) holder publikum på avstand gjennom hele forestillingen.
Hvis vi vil identifisere oss med karakterene, eller mane frem en liten eim av hav, må vi løse billett et annet sted. Det er et grep funker på Brecht, men jeg tror denne teksten trenger inderlighet. Distansen ligger jo allerede i Fosses poesi. Når Asle drukner i slutten av stykket, løper to generasjoner Signe på en rosa tredemølle. De skriker ut replikkene nærmest i kor, mens Oddgeir Thune sprayer vann i ansiktet deres.
Tredemølla er egentlig et bilde på hele forestillingen. Den ruller av gårde i et rasende tempo, men kommer aldri egentlig frem.