Pesten herjer i Firenze, blodet renner ut av øyeeplene og menneskene dør alene. Syv adelige kvinner og tre forbipasserende menn bestemmer seg for å stikke av før det er for sent. Moralen i den forpestede byen er opphevet for lengst og moralpolitiet kan uansett ikke se dem i huset på landet. Så snart de kommer frem, begynner de å fortelle hverandre historier. Ti historier hver dag, fordelt over like mange dager. Det er utgangspunktet for det middelalderske storverket Dekameronen. På Nationaltheatrets hovedscene blir syv av de 100 historiene fortalt av ti tilsynelatende pestfriske og potente skuespillere. (Premieren ble riktignok utsatt fordi en av dem ble sykmeldt, men det er kanskje en annen historie.)
Teksten er ordrett fra Boccaccio, men den danske regissøren Elisa Kragerup er egentlig mest interessert i å utforske selve Fortellingen. Hvem bestemmer over historien? Kan vi fortelle oss inn i en ny virkelighet?
I verktøykassen har hun epler, falkefjær, gule ballonger og moderne hageredskaper. Men først og fremst bruker hun skuespillerne godt. Når forestillingen er på sitt beste trigger den vår fantasi. Den utfordrer oss til å se sorg i et skakt hode, en heidundrende orgie i felles eplespisning eller en usynlig falk i et nesten uhørlig svosj. Dekameronen tar publikum på alvor, men behandler oss likevel som nysgjerrige barn.
Kjemper om fortellingen
I en av fortellingene, Den uforstandige moren, kommer Girolamo (Mattis Herman Nyquist) hjem fra Frankrike for å finne tilbake til sin barndomskjæreste Salvestra (Selome Emnetu). I mellomtiden har Salvestra fått en teltmaker til ektemann. Nyquist forteller henne igjen og igjen at kjærligheten mellom dem ikke har blitt mindre, men Selome Emnetu vil ikke høre. Det blir til en kamp om historiens utfall. Til slutt blir Nyquist rød i ansiktet, svetten renner nedover pannen og brystkassen er så oppblåst at jeg får lyst til å etterlyse et verneombud i salen. Selome Emnetu vinner fortellingen og Nyquist får en smertefull scenedød.
Improvisasjon, eller?
Teaterformen er ikke helt ulik Forced Entertainment, som fikk Ibsenprisen i fjor. Den britiske teatergruppen har gjort det til sitt varemerke å tukle med fortellingene, ved å la skuespillerne bryte med hverandres narrativer. Også Kragerup bruker improvisasjon som metode, men under selve forestillingen virker fortellingen satt. Slik sett bryter teaterformen med sin egen idé: Improvisasjonen er forbeholdt prøverommet. Når fortellingene når publikum, er den bare tilsynelatende impulsiv.
Små fortellinger, stor forestilling
Det er en illusjon jeg kjøper, og gjerne til tredobbel pris. Vi får jo middelalderske orgier, utført i en scenografi av kjempeepler og putesofaer, akkompagnert av triggende musikk av Gaute Tønder. Dekameronen har også skuespillerprestasjoner det vil gå gjetord om. Jonas Strand Gravli spiller en ridende prins, som blir til en hingst av kåtskap. Kjersti Tveterås er en dydig arabisk prinsesse, hvis jomfrudom blir kastet på havet av fordrukne prinser. I skrikende eufori løper hun rundt på scenen, sensuell og grotesk på samme tid.
De syv små historiene fra middelalderen, er på Nationaltheatret blitt til en stor forestilling for vår tid.