Hanne Kolstø har utmerket seg i norsk musikkliv siden solodebuten Riot break fra 2011. Hun har jobbet jevnt og trutt, med en albumutgivelse i året. Har siktet høyt og truffet hver gang, på tvers av trender og spilleregler.
Nå foreligger hennes sjette album på like mange år, en aldri så liten bragd i seg selv. Dette er hennes første utgivelse hvor tekstene er på norsk, noe som påvirker musikken på en interessant måte.
Fest blikket er et rolig og jevnt over avmålt album, tydelig allerede fra åpnende «Snakkeboble». Rolige pianoakkorder introduserer låten før tepper av synth og enkle trommepulser fyller ut lydbildet. Kolstøs vokal svever pent i sentrum, like mye en del av instrumenteringen som en måte å formidle tekst.
Låten er en god introduksjon til det musikalske universet hun jobber innenfor her. Det kan kanskje ses som en kontrast til den voldsomme og ekspansive sounden fra fjorårets While we still have light, selv om man absolutt kjenner seg igjen.
Evnen til fornyelse er en viktig del av Kolstøs suksess, sammen med viljen til å tenke utenfor boksen. Dette savnes i en del annen moderne, norsk indiepop.
Dette er på ingen måte et monotont album, tross prioriteringen av det enkle og neddempede. Lekre, elektroniske lydlandskap skyller over deg, før de avløses av strykere og andre akustiske elementer. Det forekommer energiutblåsninger, men da gjerne av det såre slaget med fokus på mer eksperimentell lyd, gode rytmer og slepende bass.
«Stein / saks» tar oss til en mer pur synthpop av det klassiske slaget. Fengende og nedstrippet, før den supplementeres av lekre strykere. Lik mye av albumet, har den en melankolsk stemning det er lett å bli sugd inn i.
Et annet spor som stikker seg ut er «Du rasar ut», som glir mellom utspredte synthbaktepper og tung, rytmisk bass. Denne vekslingen mellom det eteriske og det røffe er mesterlig utført, et bilde på talentet Kolstø har for komposisjon.
Flere grep som i en annen sammenheng kunne fremstått som merkelige, føles her intuitive.
De norske tekstene kan sies å gi en ekstra dimensjon av nærhet i Kolstøs tilfelle. Overgangen til å synge på morsmålet føles naturlig, og gir en mer direkte vei inn i artistens sinn.
Her omhandler tekstene mellommenneskelige relasjoner og fremmedgjøring, flakkende tanker og rotløshet, ofte formulert gjennom elegant metaforbruk. Vokalen er ikke alltid i sentrum, og albumet inneholder også lengre instrumentalpartier, passende plassert i helheten.
Kolstø står fremdeles på frontlinjen i norsk pop. Der andre føyer seg etter forventninger, gir hun det lille ekstra.
Hun holder standarden oppe, ikke bare for seg selv, men for norsk pop generelt. Forrige slipp var et av fjorårets desidert sterkeste album, og selv om Fest blikket krever litt mer tid for å feste seg, er kvaliteten fremdeles på topp.