Hva har Metallica, Arnold Schwarzenegger og den henrettede naturfilosofen Giordano Bruno til felles? De lurer alle i bakgrunnen når verdens nest største metalband lager konseptplate.
Det har alltid stormet rundt Avenged Sevenfold. De har toppet salgslistene i USA og Storbritannia og dominert festivalmarkedet, men også sparket trommiser som om Spinal Tap var konkurrent, og nylig ble de saksøkt av sitt forrige plateselskap.
Mest irriterende for skeptikerne var det nok likevel da de på forrige album, Hail To The King, tjuvlånte så mye fra Metallica og Guns N’ Roses at det er rart at ikke de saksøkte også.
I 2016 er Avenged Sevenfold uansett bransjens nest største metalband – etter nevnte Metallica – og The Stage er en solid overraskelse av en plate. Litt fordi albumet ble sluppet ut av det blå etter malen man kjenner fra Beyonce og andre popartister, men mest fordi det låter som Avenged Sevenfold fra gamle dager.
Bandet går tilbake til sine egenrådige, progressive røtter, og lager et konseptalbum om kunstig intelligens, virtuell virkelighet og reiser til andre planeter.
I hvert fall er det slik albumet oppfattes, når vokalist M-Shadows annonsereer at han «...arrived, naked and cold/a welcomed change from the abeyance of a ghost town catacomb».
Det handler om en flukt fra det trivielle livet på jorden. Referansene går til alt fra 1600-tallets naturfilosof Giordano Bruno, som ble henrettet under inkvisisjonen, og Fermi-paradokset, hvis essens er at det selvsagt er liv på andre planter.
Og med mer jordnære nikk til Queensrÿches legendariske Operation:Mindcrime – hardrockens The Wall, om du vil – og Arnold Schwarzeneggers scifi-klassiker Total Recall.
Ambisiøst? Noe så voldsomt, men også fornøyelig, utfordrende og tidvis riktig så fengende.
«God Damn» er med sine knappe fire minutters riff-bonanza og store refreng en garantert konsertvinner, mens «Roman Sky» viser at Avenged Sevenfold kan være like fintfølende som Metallica selv om de ikke lenger kopierer dem.
Tittelsporet vokser seg også inn i Avenged Sevenfold-kanonen, mens påfølgende «Paradigm» blander virtousitet og låtskriving slik man må til Dream Theater på en god dag for å finne.
Dessverre blir det også for ambisiøst og for virtoust, spesielt i den 14 minutter lange finalen «Exist». Evige sololøp, kirkeorgel og prating fra astrofysiker Neil deGrasse Tyson høres ikke en gang ut som en god idé på papiret, og langt mindre i praksis.
Det har også vært reaksjoner på den tørre og litt umoderne produksjonen, men den fungerer fint som nøktern ramme for det omfattende musikalske prosjektet The Stage er.
Selv om det feiler her og der, er det totalt sett er det veldig befriende å høre Avenged Sevenfold gå for musikalsk gull etter pastisjen Hail To The King.