Jeg kan se det for meg. David Bowie sitter i lille 55 Bar i West Village og lytter til kveldens artister, anført av Donny McCaslin. Det var visstnok storbandlederen Maria Schneider som hadde tipset om saksofonisten.
Historien forteller at Bowie forlot kjellerlokalet uten å snakke med bandet. Ti dager senere fikk McCaslin en e-post. Bowie ville ha han og trommeslager Mark Guiliana med seg i studio. Resultatet av samarbeidet ble sangen «Sue (Or In A Season Of Crime)».
Siden ble hele Donny McCaslins band invitert for å være med på arbeidet med resten av Blackstar, David Bowies siste album.
Så kan vi lure på hva den store stjernen hørte hos Donny McCaslin og hvorfor nettopp bandet hans fikk tilbudet.
40-åringen McCaslin har utgitt mer enn ti album og beveget seg fra rene akustiske uttrykk til musikk med innslag av elektronika. Albumet Perpetual Motian (2010) var et vendepunkt. McCaslin hadde latt seg inspirere av Squarepusher og Boards Of Canada.
Han fikk mer oppmerksomhet og ble nominert til Grammy-priser. To av disse var knyttet til samarbeid med Maria Schneider. Inn kommer David Bowie.
Donny McCaslins nye album Beyond Now speiler på flere måter samarbeidet. Selv har saksofonisten uttalt at det tilførte bandet en ny intimitet og et dypere uttrykksnivå. Dessuten spiller de to Bowie-låter: «A Small Plot Of Land» og «Warsawa».
Beyond Now må også være albumet som bringer saksofonisten i direkte kontakt med pop. I møtet med åpningssporet «Shake Loose» er det rimelig å beskrive McCaslin som en post-Coltrane saksofonist med en lett rufsete tone i hornet.
De omgivelsene han gir seg selv, peker mot hip hop og rock, og resultatet er mer fengende enn nyskapende.
Donny McCaslin har en insisterende tone. At han en gang erstattet Mike Brecker i Steps Ahead, lar seg enkelt forstå. Saksofonspillet svever over de funky rytmene. Det låter både tøft og troverdig og holder god avstand til jazzens ytterkanter.
«A Small Plot Of Land» er en bra låt, hentet fra Outside (1995), Bowies gjenforeningsalbum med Brian Eno. McCaslins versjon blir sunget av Jeff Taylor, en vokalist som legger seg for tett opp mot Bowie til å skape nevneverdig interesse.
Da er tittellåten mer interessant. Den starter med et kosmisk tema Lonnie Liston Smith kunne ha signert, og fortsetter mot et massivt uttrykk i progrockland.
Kvartetten spiller med overbevisning, og McCaslin ivaretar stilsegmenter fra sent 80-tall. De klarer faktisk å sjarmere med det lett pompøse. Saksofonistens ballade, «Glory», er både sjelfull og tett, og «Warsawa» er et goldt og fint bakteppe for hornets skjelvende kvaliteter.
At Donny McCaslin og bandet var bra for Bowie, lar seg høre på Blackstar. Dette var et knippe allsidige og smarte musikere som passet den kreative kjempen. Når hjelperne står på egne ben, låter de fortsatt bra, men den kvaliteten som kjennetegner stilskapere og betydningsfulle musikere er ikke påtrengende til stede.
Donny McCaslin Group spiller på Nasjonal Jazzscene i Oslo torsdag 10. november.