Det tar gitarist Jeiche Ould Chighaly fem sekunder å hekte oss på. Den som har vokst opp med vestlig bluesmusikk, vil straks føle seg hjemme i det som kommer fra forsterkeren hans.
Det er mer i slekt med Blind Lemon Jefferson enn med Buddy Guy, og det han spiller, peker direkte mot vestafrikansk tradisjonsmusikk. Den stakkato spillestilen bæres frem av bass og trommer og setter seg i mageregionen, slik blåtonene har for vane å gjøre.
Noura Mint Seymali entrer scenen til jubel fra salen og går rett inn i det som skal prege kvelden, det tette og finvevde samspillet med ektemannen med gitar. De kommer begge fra familier med dype musikalske røtter og viderefører griot-tradisjonene fra vestafrikansk kultur som sangere, musikere og historiefortellere.
Vår egen skaldetradisjon kan kanskje være noe å sammenligne med. I sangen finnes arabiske linjer og folklore som speiler store områder. Den er ekspressiv, og selv om den beveger seg innenfor et tydelig avgrenset felt, holder den seg levende.
Kvartetten har ingenting å gjemme seg bak. Gitar, bass og trommer, samt Nouras ardin, en slags harpe reservert for kvinner, gir et åpent lydbilde. Hennes instrument er mikset nokså lavt og ligger som en akustisk understrøm i musikken.
Jeiche som skal være en mester på tidinit, har overført spillestilen fra dette instrumentet til gitaren. Spillet hans ruller over groovene og er helt fritt for effektmakeri. Det har improvisasjonsmusikkens vesen, men er rammet inn av tradisjonell låtstruktur.
Det ligger mange fine detaljer under den rå overflaten og tørre kvaliteten. Innimellom byr han på smarte riff og melodistubber som hadde gjort seg som kulisser bak Robert Plant. Ja, noe av det jeg hører, gir meg til og med forestillinger om et maurisk Jethro Tull.
– Are you happy, spør vokalisten. Kanskje hun kjenner på hvor hun er, langt fra Timbuktu, midt i en mørk høst. Hun vil ha folk til å danse. Selv nøyer hun seg med armbevegelser og trippende trinn. Publikum tar oppfordringen, og etter noen minutter gynger salen fint med.
Det kommer etter hvert en lystighet inn i stoffet som lever godt sammen med bluesorienteringen. Det er også sånn at de lengste låtene fungerer best, for det er der bandet får bygget opp et innhold med dynamikk og indre liv.
Ousman Touré på bass og Matthew Tinari på trommer er smakfullt til stede i det kollektive, med et avdempet funky driv. Dette er ikke konserten med stor variasjon og bredde, men så er vel heller ikke det poenget med tradisjonsmusikk. Der er det snarere det komprimerte og renskårne som kan ha forrangen.
Jeg syns denne kvelden føyer seg inn i rekken av de mange meningsbærende opplevelsene jeg har hatt på Oslo World Music Festival gjennom årene. De krever noe av deg, disse møtene som bærer på det ukjente.
Noura Mint Seymali og bandet blir klappet inn til ekstrarunde. Enda en gang er det Jeiche som leker frem en intro, før bandet stråler og går av scenen som vinnere.