Mens EU revner i sømmene skal det nordiske samarbeidet forsterkes. Den nye hymnen skal være et musikalsk samlingspunkt for et Norden uten grenser, og er skrevet av den færøyske komponisten Sunleif Rasmussen og den danske forfatteren Kim Leine.
Resultatet er en langsom sang, full av romantiserende lengsel etter ideen om det stille og fjerne Norden.
Den er smått pompøs – som nasjonalsanger og hymner flest – men favner bredt i at den unngår det politiske, er relativt lett å synge, og konsentrerer seg om det nordmenn, svensker, dansker, finner og islendinger har til felles: den nordiske naturen.
Det hele starter i melankolsk moll – «Mitt kjære og store og lyse land» – og beveger seg trinnvis rundt ulike bilder av den nordiske naturen, fra nordlys til varme kilder til dype fjorder.
Den er omsorgsfullt skrevet for dem som skal synge – trinnvise melodier er lette å lære seg og å huske. Harmoniene er også relativt enkle – man kunne gjettet at dette var en riktig gammel sang – men glimter til innimellom med noen moderne, litt ambivalente vendinger.
Samtidig kan det virke som brukervennligheten har fått forrang fremfor uttrykket. Sangen mangler et musikalsk klimaks som gjør at den fester seg.
Her kan du høre nordisk hymne:
Siste linje i verset inneholder melodiens musikalske topp, men både innledningen til den og avslutningen av den skjer så trinnvis og forsiktig at man nesten ikke merker det.
Den nostalgiske naturromantikken kan tidvis bikke over i det klissete, men stort sett fungerer det godt.
Det er vanskelig å sette fingeren på hva som utgjør et fellesskap, og å la teksten fokusere på naturomgivelser er et trygt valg.
Men det nordiske fellesskapet er like mye politisk som det er naturbasert, og man kunne ønske seg at en ny regional hymne tok noe mer pulsen på verden og tiden vi lever i.