deLillos er en av «de fire store». Rockegrupper som definerte norsk musikkliv på åttitallet, og som fremdeles snurres og streames jevnlig i de tusen hjem.
deLillos var alltid den litt sære artisten i sammenhengen. De var (og er) mer poppede, med et større fokus på pene melodier og småsære tekster enn sine kontemporære storinger.
Etter over tredve år holder de fortsatt koken, med frontfigur Lars Lillo-Stenberg og hans særegne vokal i sentrum. På sitt 16. album serverer de oss naturlig nok mer av det samme.
Det åpner med den Beatles-aktige gladlåten «Jesusmannen», om de artige karakterene med varierende grad av mental helse som før utgjorde en viktig del av bylivet, men som tilsynelatende har forsvunnet i dagens samfunn.
Dette er typisk deLillos; passe catchy med fokus på de naivistiske tekstene, akkompagnert av lette gitarer og en avmålt rytmeseksjon.
Denne gangen er det også en viss nostalgi i materialet, både i tekstene og rent musikalsk. En mimring om tidligere tider som går igjen flere steder på albumet.
Den energiske åpningen følges av det sløye tittelkuttet, som har en mer rytmisk tilnærming hvor gitar- og pianoakkorder hopper taktfast fremover. Her får Lillo-Stenbergs stemme testet seg i refrenget, hvor den sprekker på en tilsiktet og merkelig tilfredsstillende måte. Ikke minst får vi høre en aldri så liten gitarsolo. Slikt er gøy.
Og sånn fortsetter det. Nostalgi akkompagnert av lette, fengende popmelodier. Nå høres bandet ut til å være spesielt inspirert av småpsykedelisk sekstitallsfolk, litt i gaten til klassikere som The Byrds eller Crosby, Stills and Nash.
Sistnevnte Graham Nash får sogar en låt oppkalt etter seg, en enkel pianoballade som sakte åpner seg rundt et kvad om drømmen om å opptre med legenden. Svært sjarmerende.
På «Bare meg» er vi over i noe som kan minne om tradisjonell britisk folkemusikk, komplett med akustisk klimpring og vokalharmonier. Nedstrippet og koselig.
Mer nostalgi kommer med «Aldri epleslang». Her tar deLillos et oppgjør med den oppvoksende generasjonens medievaner, uten at det blir for belærende.
Låten er heller preget av humoristisk melankoli, der den beskriver barn som heller vil sitte foran skjermer enn å leke i gatene eller klatre i trær. Antagelig en observasjon mange kan kjenne seg igjen i, og som avmerker en klar forskjell i samfunnet som har inntruffet etter bandets storhetstid. Lik mye av materialet her, er den pen og stemningsfull, nærmest bedagelig i sin retrospektive ordlek.
deLillos gjør ikke noe nytt, men gir oss en ny runde med musikken de har perfeksjonert. Det betyr på ingen måte at de hviler på laurbærene, bandet trives åpenbart med posisjonen de har i norsk musikkliv.
Avslappetheten gagner gruppen godt. Enkel og ettertenksom poppoesi, lett gjenkjennelige musikalske elementer. I det hele tatt en behagelig lytteropplevelse.
Slik kan bandet holde det gående så lenge de ønsker, uten noe press om å leve ut sine dager som rockestjerner.