På 1990-tallet var norske Darkthrone med albumet A Blaze In The Northern Sky med på å forandre hvordan moderne musikk låter. Ikke mange band kan påberope seg noe så innflytelsesrikt.
Men Kolbotn-bandet var black metal-pioneerene som – sammen med blant andre Mayhem og Burzum – tok metal ut på sidelinjen og ned i undergrunnen med opprørske lo-fi-lyd og riff som ble reflektert i det duse, kalde og ikoniske coveret.
Mesteparten av 2000-tallet har derimot blitt brukt til en miks av punkattityde, liner notes for platesamlere og god gammeldags heavy metal. Alltid underholdende, men av og til mest interessant for platesamlere og referansearkivører.
Etter en massiv og innflytelsesrik karrière på snart 30 år og 16 studioalbum kan Darkthrone likevel fremdeles være best i verden. På Arctic Thunder er det mest av den nevnte heavy metal-en, og stram regi gjør albumet til deres beste siden storhetstiden på 90-tallet.
Åpningssporet «Tundra Leech» er en oppvisning i saftige riff og setter tonen for resten. Det låter 80-talls heavy metal, trommis Fenriz skriver enkle og effektive slagordstekster («Cannot cope/pull the rope»), og Nocturno Culto synger like rufsete og gammeldags som den slitte skinnjakken han har på bildet bakpå plateomslaget.
«Burial Bliss» er ikke albumet sterkeste låt, og har en irriterende fade out, men sender albumet rett videre til et av høydepunktene, «Boreal Fiends». Et slepende riff hvor Fenriz trommer som om Black Sabbaths «Behind The Wall of Sleep» var universets eneste sang starter låten, før seansen ender opp i en aldeles nydelig gitarsolo fra Nocturno Culto over Fenriz’ flotteste kubjelledriv.
Etter å ha løftet stiften tilbake til begynnelsen på «Boreal Fiends» gang på gang, slår det meg at låten er det beste som har strømmet ut av høyttalerne mine i 2016. Ingen gjør retrogrenen heavy metal bedre enn Darkthrone.
Side to på vinylen åpner med tittelsporet, en ren maktdemonstrasjon fra Darkthrone i kategorien Knusende Riff. Overgangene gjøres enklest mulig, og tross minimalt med arrangement flyter det perfekt som fengende fredagsfest i kjellerstuen.
Det samme kan sies om «Throw Me Through The Marshes», som i likhet med «Boreal Fiends» går fra doom-riffing til hytte-med-neven metal i løpet av fem minutter.
Darkthrone gjør ikke så mye nytt på Arctic Thunder, som for øvrig har lånt tittelen fra et norsk band fra 80-tallet, men det hever kvaliteten at de gjør ting enklere enn før. Der Circle The Wagons (2010) ble nedlesset i instruksjoner til lytteren om hvordan albumet skulle oppleves, og The Underground Resistance (2013) kulminerte i en uoversiktlig 14 minutter lang avslutningslåt, er Arctic Thunder rett-på-sak.
Nocturno Culto tar seg av vokalen alene, coveret er et stemningsfullt bilde av et leirbål, og låtene sklir aldri ut i interne referanser eller riffbingo for de smarteste på metal-baren Kniven Bar i Oslo.
Arctic Thunder er rett og slett albumet Darkthrone har varslet siden The Cult Is Alive pekte i ny retning i 2006.