«Vi ska alla en gång dö», synger Joakim Berg igjen og igjen i nest siste låt «Mannen i den vita hatten (16 år senare)». Teksten er mørk, men byr opp til allsang fra publikum, noe som sprer ekstase.
Det var strengt tatt bare andre gang på drøye to timer.
Det er siste gangen de spiller for oss, og etter lørdagens konsert i Oslo Spektrum føles det helt greit at Kent dør som band nå. Sistealbumet Då som nu för alltid er en trøtt og forglemmelig affære, bandets store konsertdager er mange år tilbake i tid, det virker definitivt på tide å ta farvel.
Undringen var hvordan bandet ville gjøre det. Svaret er slik det har vært i det siste fra denne kanten: Glimtvis ypperlig, men altfor ofte irriterende kjedelig.
«Ingen kan sutre som Joakim Berg» skrev jeg i en kommentar om Kent før de spilte under Norwegian Wood i Oslo for to år siden. Konserten den gang ble også som nevnt over. Delt.
Det er umulig å like alt det svenskene skaper, enten det er på plate eller live. Samtidig er det umulig ikke å elske bandets synthdrevne rock når de er på sitt beste.
For det mange oppfatter som sutring fra vokalist og frontmann Berg, er selvfølgelig ikke det. Det er like doser personlig mørke, kjærlighetssøken og dødsangst. Til tider blandet med en solid dose samfunnskritikk. I Joakim Bergs hode har det skandinaviske sosialdemokratiet aldri fungert som det burde, og han messer kritikken ut.
For øvrig aldri bedre enn på Vapen & Ammunition tilbake i 2002. Et album som rager, der alle de ti låtene traff, og bandet løftet seg fra en nedtur til å bli Nordens største.
Dessverre spiller ikke Kent mer enn beskjedne to låter herfra på sin lange farvel-setliste. De burde tatt dem alle, men velger å spille nyere ting, mest fra det siste albumet.
Et kunstnerisk valg man må respektere, men som for eksempel gir en førstetime helt uten magiske øyeblikk. «999» og «Hjärta» er fine låter, for all del, men blir aldri mer.
Kjedsomhetens bunnpunkt kommer med «Vi är för alltid», «Den vänstra stranden» og «La Belle Époque» midtveis, flate låter som drukner i keyboardistens bombastiske lydteppe.
Kontrasten er enorm til påfølgende «Kärleken väntar», som flyter med sin dynamikk og melodiske vokal. «Ingenting» og spesielt «Musik Non Stop» durer inn etterpå, med full energi. Gammel Kent, som fortsatt sitter.
Derfra og inn kunne det bli ren triumf, men bandet surrer det bort igjen. Først i en lang tale fra Joakim Berg, så et par overraskende anonyme låter.
Festen kom først tilbake med en ok «Dom andra», for glansnummeret «Mannen i den vita hatten (16 år senere)» fikk salen opp med fullt trykk og konfetti. Kent kan altså, når de vil. Dessverre var det altfor sjelden i bandets nest siste opptreden på norsk jord.
Vi får vel heller vente på en renere rekke av hits når det obligatoriske comebacket skjer om noen år.
Kent spiller i Oslo Spektrum også søndag kveld.