Wardruna er et eksperimentelt prosjekt startet av Einar Selvik med Gaahl og Lindy Fay Hella for om lag tretten år siden, basert på deres felles interesse for norrøn mytologi.
Albumdebuten kom først i 2009, etter nitidig arbeid med uttrykket. Siden har de fått internasjonal oppmerksomhet, bidratt på soundtracket til tv-serien Vikings og snekret sammen et rikt og unikt lydunivers.
Nå er de klare med tredje album, det siste i den såkalte Runaljod-trilogien, som naturlig nok er basert på gamle runer. Denne gangen er det Ragnarok, verdens ende, som står for tur.
Det hele er svært konseptuelt og skaper en type musikk man bør være i riktig sinnstilstand for å høre på. Ikke noe man setter tilfeldig på mens man er på bussen (muligens avhengig av reisetid).
Gjallende horn, primale rytmer og et assortert utvalg av eldgamle instrumenter er hovedingrediensene, sammen med sang som spenner fra atmosfærisk solovokal til voldsomme kor.
En slags blanding av folkemusikk og ambient, som bringer tankene til vikingene og deres myter. Låtmaterialet er produsert med en moderne sensibilitet, ikke ulikt vellaget filmmusikk eller vidtfavnende verk fra elektonicaens verden.
Bruken av de spesielle instrumentene gir det hele en ekstra dimensjon, musikken inneholder lyder og tonale kvaliteter de fleste av oss ikke er vant til å høre.
Alt er skrevet og produsert av Selvik, som også synger og spiller de fleste instrumentene. Gaahl er ikke med her, men Hella bidrar med vokal.
I tillegg bidrar Eilif Gundersen på ymse lurer, bukkehorn, seljefløyte og is-perkusjon (!), mens et knippe dyktige gjestevokalister (blant dem Selviks egne barn) gjør verket enda mer episk med tekst på både norrønt og mer moderne norsk.
Ragnarok er et album det er lagt mye arbeid i – noen av innspillingene stammer fra 2003. Det merkes på det ferdige produktet, som har god flyt fra begynnelse til slutt, og ingenting virker overflødig.
Selvik og co. jobber innenfor samme lydbilde som før. Et auralt landskap som kan sluke deg hel. Vi blir blant annet servert suggererende droner, svært fengende rytmer som skaper bevegelse i materialet og massive melodipartier hvor gåsehuden fremkalles.
På «Wunjo» brukes barnekoret Skarvebarna med god effekt, på grensen mellom det håpefulle og melankolske. En ettertenksom affære som fungerer flott som oppbygning til avsluttende «Runaljod», et majestetisk sluttpunkt som fremhever flere av de sterkeste aspektene ved Wardrunas musikk.
Ragnarok beveger seg fra det drømmende og neddempede til det nærmest symfoniske, og bør høres fra begynnelse til slutt. Gjerne i sammenheng med forgjengerne.
Selviks pasjon for norrøn kultur er medrivende og godt utarbeidet for å danne et unikt verk. Dette er musikk både for de spesielt interesserte og et mer allment publikum. En fin balansegang som Wardruna lykkes godt med.