Tittelen på Kaja Gunnufsens album er en lyrisk liten godbit i seg selv. «Ikke tenk på det». En setning som kan falle indignert ut etter at du har tatt motet til deg, presentert et veloverveid argument, for så å miste motet av reaksjonen du får.
Her brukes den som et råd til lyttere som føler livets forsiktige eller harde slag på samme måte som Kaja. Den er hentet fra en samtale med Per Fuggelli og artisten selv, en som flyter over en melodi, og som utgjør det sjette sporet på albumet.
«Ikke tenk på det», ikke gjør deg selv så viktig, følelsene tar overhånd for ofte. Men som Fuggelli sier: «Fordi Kaja, det gjelder å finne den kloke likevekten», at det gjelder å ikke gå for langt den ene veien, og «du kan faen ikke overleve hvis du tror at du er nesten null».
Det er ikke alltid lett å finne balansen i livet. Å dele noe av Fuggelis livsvisdom er et fint innslag midtveis i albumet.
På oppfølgeren til debutalbumet Faen Kaja fortsetter tydeligvis søken etter svarene som ikke finnes, og mer enn ofte ligger det mørkesinn over korte rim og metaforer.
Det kan til tider bli banalt, men det kan også bli fint og sårt. Mest av alt beviser hun at hypen rundt det første albumet ikke trenger å være et blaff.
Det har gått noen år, men det betyr bare nye problemstillinger. En frisk bris av snertne poptekster fremført med denne særegne ungpikevokalen føles riktig så lystbetont.
Førstesporet «Barnål» er albumets desidert sterkeste. Låten har en drivende melodi og nydelig akustisk gitar, en slik låt jeg gjerne skulle hatt en instrumental versjon av i tillegg.
Med sin naivistiske syngestil sitter linjer som «Jeg var aldri billig/Nei jeg var bare glad i livet/Men jeg glemmer, vi jenter kan ikke si det», som stikk i hjertet. Og vers fra Lars Vaular løfter låten ytterligere.
Et annet melodiøst høydepunkt er den fine poplåten «Årets beste fest», denne gangen fordi Gunnufsen viser vokalspekteret i refrenget. Og så var det denne nihilismen som kan gjennomsyre livene våre da, det er både trivielt og trist.
«Det gjør vondt når jeg ler/ jeg kan ikke holde ut ironi noe mer» og avslutningsvis med linjene «Dypt i mitt sinn/ vil jeg bare passe inn/ Får meg til å føle meg vel/ Er visst en taper likevel».
Lekne rytmeseksjoner, myk synth, akustisk piano og gitar danner fundamentet for jevnt over fine melodier. Og det er nok av enkeltstående virkelig gode låter.
Ironien hun som oftest omfavner kommer litt snodig frem i «Brillefint». Hun tar opp redsel og flyktningmottak i brann: «For denne frykten vil spise oss opp/ Norge har aldri vært så blått/ Vi lukker øynene igjen». Uventet nok er ikke platens mørkeste låt tristesse musikalsk sett, med både oppbyggende refrenger og mye energi.
Uansett, som oftest fungerer humoren som den skal, hva med denne linjen for eksempel: «Jeg er Mira Craigs kneskål da hun falt/ Og til helvete med alt», som en forklarende følelse etter en kjærlighetskrangel.
Kaja Gunnufsen høres akkurat ut som seg selv, og det var det vi ville høre.