Det er lite å si på ambisjonsnivået når Lido slipper sitt tredje album. Det gjenspeiles i tittelen, egentlig. På Everything vil Lido vise alt han kan – komplekst, grandiost og ærlig.
Det har gått bra for Lido de siste par årene; som medprodusent for albumet til elektropopstjernen Halsey, musikksamarbeid med Chance the Rapper og Ariana Grande har han fått et navn utenfor Norge.
Den åtte minutters remiksen av Kanye Wests The Life of Pablo, reimaginært som Life of Peder fikk oppmerksomhet. Han har hanket inn sønnen til Will Smith, Jaden, som gjesterapper – en ung fyr som virker å ha et selvbilde av Kanyeske proporsjoner.
Et lite knippe singler poppet opp i forkant av albumslippet, og hintet om et konseptalbum om kjærlighetssorg. Både «Crazy» og «Murder» har noe av melodiøsiteten fra tidligere låter, men domineres av frenetisk synth, perkusjonsdrevne partier og manipulert vokal.
Teksten kommer ofte i andre rekke i slike elektroniske komposisjoner, men når Lido virker å genuint prøve å formidle ekte følelser gjennom banale linjer blir det hele en prøvelse å høre på. Det er mulig han ironisk synger: «I would die if you would dye your hair/So don´t change» i låten «Dye», men når låten ellers er svak spiller det liten rolle.
Han var som et slags musikkens vidunderbarn da han dukket opp fra ingensteds – en selvlært og purung multiintrumentalist fra forblåste Tysvær. Som nittenåring slapp Peder Losnegård debutalbumet Pretty Girls & Grey Sweaters under artistnavnet LidoLido.
Gjemt bort på gutterommet hadde Løsnegård allerede lagd i beats i mange år, formet sin særegne melodiske R&B og popinspirerte hiphop. Musikken bar preg av artistens forkjærlighet for gospel og hiphopstorheter. Ikke minst ble det klart at vi hadde å gjøre med et produsenttalent i emning, en med kreativiteten boblende i kroppen. Den unge alderen var ikke noe å la seg affisere av.
Da LidoLido først steg frem i lyset ble han raskt snappet opp av Universal, sendt til bransjefestivalen South By Southwest i Texas – og sto i liveformatet frem som et friskt innslag i et til tider noe generisk norsk musikklandskap.
Den synthtunge tristessen Battle Poetry kom ut i 2013, og viste en artist som var desto mer ambisiøs enn før. Men albumet som virkelig skulle sementere statusen hans som en av de norske artistene som svevde høyest på pophimmelen ble en skuffelse.
De store sjangerhoppene i Everything – omtrent fra låt til låt – er åpenbart et bevisst grep, et forsøk på å fortelle en sammenhengende historie drevet fragmentert frem av kaotiske seksjoner og en god del sampling. Når Lido ikke er opptatt av å gjøre alt på en gang fungerer ting bedre.
Pianoballaden «You lost your keys» er for eksempel et fint innslag, selv om han aldri klarer å vekke de svulmende følelsene han prøver å formidle.
Lido klarer ikke skjule produksjonstalentet, men alt for ofte drukner visjonen hans i ambisjonen om å vise alt samtidig. Dessverre er det heller ingen låter som står ut som vellykkede eksempler på å forene elementer av R&B med kraften av elektronisk musikk – som var Lidos hensikt.