Amerikanske Julia Holter har gått en pen distanse fra sitt første hele album. Den gang hadde materialet hennes en hjemmesnekret, eksperimentell nerve som slett ikke var uten sjarm. Holter skal ha tatt opp materialet til de to første albumene sine hjemme på soverommet. Med disse etablerte hun seg raskt som den undergrunnsartisten man skulle like. I skjæringen mellom det organiske og syntetiske, i en verden der svulstighet er verdsatt, sto Julia Holter frem med sitt. Riktignok noe uforløst.
Med dette som bakteppe er det nye albumet særdeles vellykket. Julia Holter har knekt koden for kombinasjon av konvensjonelle sanger og innadvendt eksperiment. Hun driver altså med det samme som før, samtidig som hun har åpnet seg mot noe mer reflektert og litt mer personlig. Det har gått tre år siden Holter ga uttrykk for at hun ønsket å bli en hi-fi artist. Det har hun da også blitt, uten at produksjonen på det nye albumet tar fokus vekk fra artistens fremste anliggende. Nå kan man faktisk høre hvert ord i tekstene tydelig, uten at produsent og Ariel Pink-assosierte Cole Marsden Greif-Neill har glattet ut motstanden i stoffet. Musikken kan låte atmosfærisk, men den blåses aldri opp mot det sprekkeferdige.
Visste du at datteren til Will Smith har laget en av ukens beste låter?
Åpningssporet «I feel you» fungerer godt som inngang til Julia Holters popsangformat med avantgardeflørterier. Det låter kammerlett og girl-groupaktig mens hun synger underfundig om tildragelser som har trekk fra drømmenes verden. Det er direkte fengende, men også kraftfullt og overraskende. Der Holters tidligere album forholdt seg til eksterne kilder og refererte til andre kunstuttrykk, er dette mer direkte, uten å mangle poetiske ambisjoner. Det gjør slett ingenting om Julia Holter av og til minner om Laurie Anderson og selveste Annette Peacock.
Slik gikk det da Ryan Adams prøvde å være Taylor Swift:
Blandingen av relativt konvensjonelle pianoballader og materiale der studioet blir brukt som instrument, gir variasjon og spenst. At produsenten fokuserer på stemmen, tjener artisten. Den er både bærende og god, intim og vektig i uttrykket. De to strykerne Andrew Tholl og Chris Votek høres ut som et lite orkester, og måten Holter bruker saksofoner på, finner du vanskelig maken til i jazzen. De to første minuttene av «Silhoutte» er en oppvisning i popkulturell kompetanse, mens «Everytime boots» er en countryinfisert reise som aldri når frem til Nashville.
«Betsy on the roof» er en eldre sang som er bearbeidet og pusset på. Holter sier hun slet med å gjøre det, men resultatet er både følsomt og delikat. På «Vasquez» hentes det frem ideer fra den gang jazzartister oppdaget ordet space og likte å spille på store, åpne flater. At dette fungerer her, er Holters fortjeneste.
Have you in my wilderness er Julia Holters lille mesterstykke. Den skjøre vokalen og vellykkede instrumenteringen får en egen kvalitet i denne pulserende formen. Metaforisk uttrykksmåte og fravær av påtrengende budskap, gjør tekstinnholdet interessant. Det personlige og allmennmenneskelige smelter sammen. Jeg tror nesten jeg har fått en ny favoritt.
Trenger du TV-tips? Her er ti serier du bør sjekke ut: