Disclosure gjorde stor suksess med debuten Settle for to år siden. Duoen, som består av brødrene Guy og Howard Lawrence, ble rost opp i skyene av de fleste kritikere, og reiste verden rundt for å opptre på festivaler og utsolgte konsertscener. Ikke minst solgte albumet til gull her på berget. Nå er oppfølgeren her, og selv om den på mange måter lyder svært bra, viser den også noe av problematikken ved å basere musikken sin på et relativt enkelt uttrykk uten i større grad å fornye seg.
Det er flere gode spor her, som garantert vil fylle flere dansegulv i tiden fremover. På andresporet «Omen» gjestes de på nytt av sanger Sam Smith, som også bidro på gjennombruddssingelen «Latch» tilbake i 2012. Tilbakelent og småfunky, med en glatt, åpen produksjon. Klapp, minimale beats, avmålt bass, og små synthstikk, en god gjennomføring av suksessoppskriften som gjorde dem store. Den følges av «Holding on», med jazzsanger Gregory Porters sterke stemme blandet med et energisk, rytmefokusert soundtrack. Etter en svevende intro, kjører låten på med et ryddig lydbilde som får i gang rytmefoten.
Caracal har en imponerende gjesteliste. Alle sporene her har bidrag fra gjestevokalister, med unntak av «Jaded» og «Echoes», hvor brødrene selv griper mikrofonen, og samtidig lar musikken stå litt mer i sentrum enn på de andre bidragene. Sangerne kommer fra noe varierende bakgrunner, og gjør stort sett sin egen vri på den minimalistiske housemusikken, uten at produktet som helhet virker opphakket platen har en god flyt, og Disclosures sound er enhetlig fra spor til spor.
Visste du at datteren til Will Smith har laget en av ukens beste låter?
De viser fremdeles tilbake til nittitallets elektronika, hvor dansbare rytmer og enkle, svevende melodier sto i sentrum. Musikk det i utgangspunktet er lett å like. Noe av materialet blir dog i overkant slapt, som den søvndyssende «Good intentions» hvor Miguel snøvler uengasjert over et repeterende komp. Men også på de svakere sporene er lydbildet mesterlig sammensatt, og en og annen interessant detalj smyger seg inn. (Deluxe-versjonen inneholder tre ytterligere spor, uten at det bringer noe særlig nytt til bordet. Drøye femti minutter holder lenge med såpass monokrom musikk.)
Her er flere av ukens anmeldelser:
«Hourglass», med Jillian Herveys (fra Lion Babe) rungende vokalinnslag, er et av høydepunktene her. Fengende og tydelig engasjert. Et annet sterkt bidrag er «Magnets». Her er det Lorde som fyller tomrommene blant de minimalistiske beatsene og drømmeaktige synthene hun gjør låten til sin egen, og leverer en av de bedre vokalprestasjonene i samlingen. Ballet avsluttes av den sensuelle soullåten «Masterpiece». Jordan Rakei skaper god stemning med sin fløyelsstemme, og arrangementet som ligger bak lyder stort og ekspansivt.
Sett under ett er dette absolutt en god utgivelse. Produksjonen er flott, og flere av låtene har et klart hitpotensial. Problemet ligger i hvor repetitiv lytteropplevelsen blir. I mine ører mangler det en anelse mer variasjon her. Slik sett gjør skiven seg bedre som soundtrack i en nattklubb enn som aktiv lytting. Og det er kanskje poenget.
Trenger du TV-tips. Her er ti serier du bør sjekke ut: