Keith Richards har aldri strebet etter perfeksjon. Han liker heller musikken litt skitten og uvøren i sammenføyningene. Akkurat som en annen storhet, Neil Young er han ute etter en stemning, fange spontaniteten og energien mer enn det glattpolerte og velklingende. Det hele handler om å fange det spesielle øyeblikket da ting klikker på plass. Han treffer ikke alltid det ønskede øyeblikket, men Crosseyed heart er allikevel et oppløftende gjenhør med soloartisten Richards. Flere av sangene kunne helt klart også passet inn på et album av The Rolling Stones, spesielt "Heartstopper" og "Trouble".
Hans siste soloalbum, Main offender kom så langt tilbake som i 1992, og Talk is cheap kom i 1988, så dette er i seg selv en liten begivenhet. Crosseyed heart er som en veiviser inn i den musikken som har formet ham som musiker. Det åpner med en slags hyllest til Robert Johnson, deretter blir det soul, den særegne sørstatsblandingen av country og soul, reggae, noen gospeltakter, blues og rock slik Stones spiller den.
Slik låter reutgivelsen av Sticky fingers :
Keith Richards har en særegen sjarm, og en like egenartet metode når han skaper sin musikk. Enkelt sagt, gå inn i studio, sette i gang en rytme eller et riff, og så se hva som skjer. Noen ganger er det bare så vidt det bærer, det er nesten som om det hele faller fra hverandre, men de involverte klarer på mesterlig vis å redde seg inn. Sentralt står vennene Steve Jordan, co-produsent og trommis og gitaristen Waddy Wachtel, selv spiller han bass, gitar og synger med den stemmen han har. Richards flytter ingen musikalske merkestolper med disse sangene, men det han leverer er gjennomsyret av dyp musikalske erfaring, og besitter nok livsnerve, egenartet sjarm og friskhet til at han slipper unna med det.
Les Aftenpostens eksklusive intervju:
Det er noe helt spesielt med denne mannen, han er ingen stor sanger eller virtuos gitarist, allikevel fungerer det på hans premisser. Sangeren Richards er på sitt mest tiltalende i balladene, når stemningen er neddempet og han slipper følsomheten til. Han kan minne litt om når Bob Dylan slipper sin iboende crooner til, bare kanskje hakket enda mer hjelpeløs. Når det er sagt, slipper også han unna med sjarmen og pur innlevelse. Et godt eksempel på at kontraster kan skape sin egen magi er duetten "Illusion" med vidunderet Norah Jones. Richards slitne vokal kommer på merkelig vis til sin rett når den får speile i Jones klare stemme. Når han tolker "Goodnight Irene", reddes han av sin egen innlevelse.
Hør ukens spilleliste:
Et viktig element for at Crosseyed heart er blitt et såpass vellykket album har mye med lydbildet å gjøre. Dette vel å merke hvis du liker det både litt skakt, uvørent og spontant. Lydbildet er litt som Richards stemme. Rusten, til tider litt grøtete, men med krystallklar gitarlyd, mektig tromming og et visst preg av jamsession. Med Keith Richards handler det vel så mye om stemninger, groove og riff, som ferdigsnekrede låter. I dette tilfellet er det dette som er hans styrke som soloartist.
Les flere av ukens plateanmeldelser her:
Trenger du serietips? Her er 10 TV-serier du ikke må gå glipp av: