Dét er en bra ting. Her hjemme er nok den engelske byen Sheffield mest kjent for sine to fotballag, Wednesday og United. Eventuelt for kniventusiaster som byen med Europas beste stål.
Rockefolket kjenner derimot kanskje byen som hjemstedet til Def Leppard, men det er bare å bestille Walk of Fame-stjerne til Bring Me The Horizon, for med "That’s The Spirit" sikter de mot stjernene. Den unge kvintetten har lenge snust på musikken som trendet da de selv var unge rundt milleniumsskiftet, og nå tar de steget: de skal bli det nye Linkin Park.
Aspirasjoner om kommersiell suksess er ikke nødvendigvis noe negativt, for That’s The Spirit åpner som en vaskekte klassiker. "Doomed" sender tankene til "Can You Feel My Heart", låten som åpnet 2013-albumet Sempiternal , og setter en svevende stemning før kontante, underholdende "Happy Song". Videre kommer melankolske "Throne", før "True Friends" manifesterer seg som en av årets beste låter.
Refrenget er så stort at det må fotballstadioner til for å holde det, og tekstlinjen "true friends stab you in the front" er Bring Me The Horizon på sitt beste: enkelt, mystisk, tvetydig og skulende bak velfriserte lugger. Om den utskjelte nu metal-en Linkin Park representerte ga rockeverden noe å leve stolt videre på, finner du alt sammen i denne låten.
Virkemidlene er også perfekt koblet til albumets ikoniske design, hvor hver låt har sitt eget lille symbol og albumet er en paraply hvor det regner på innsiden. Det høres banalt ut, men det er da også meningen: her skal alt være så tydelig og renskåret som mulig.
Les flere av ukens plateanmeldelser her:
Bring Me The Horizon er åpenbart ute etter å eksperimentere seg komplett bort fra sine tidlige death metal-eskapader. Selv om det tidvis er stor suksess, skjemmes "That’s The Spirit" av feilsteg. "Follow You" er kjedelig ballade, og "What You Need" er platt emo-frieri med sin billige tekst om selvskading og selvmordstanker. Bandets forsøk på å gå komplett inn i popuniverset kler dem ikke, per dags dato er amerikanerne i Issues bedre på kombinasjonen av r&b-aktig pop og metal enn hva Bring Me The Horizon får til.
Hør ukens spilleliste:
Side to på platen, eller siste halvdel om du strømmer, domineres av "Avalanche", som lydmessig høres ut som de voldsomme naturkreftene tittelen nevner, og den triste festlåten og albumlukkeren "Oh No". Der er igjen Bring Me The Horizon på sitt beste, når de ambivalent synger "Don’t call it a party/cos it never stops" og lar et baktung, deiligt driv sende albumet inn i soloppgangen.
I likhet med Def Leppard på 70/80-tallet har Bring Me The Horizon reist langt bort fra sitt harde musikalske utgangspunkt, og jeg undrer genuint på om Oli Sykes & co en gang kommer til å skrive sin generasjons Hysteria . De beviser med That’s The Spirit at verkstedet deres kan lage en sjangerkryssende, generasjonsdefinerende klassiker, de har bare ikke fininnstilt apparatene helt enda.
Trenger du TV-tips? Her er noen serier du bør får med deg: