Duran Duran har særlig de siste årene kjempet hardt for status som moderne popgruppe. Siden Red Carpet Massacre i 2007 , som ikke ble særlig godt mottatt, har gruppen tydelig tatt sats mot ny kommersiell suksess. Først med A Diamond In The Mind fra 2012 og nå med Paper Gods.
Kurven for godt materiale ser ut til å stige, men Durans særegne musikalske visjon ser vanskelig ut å finne. For Paper Gods fortoner seg som et ambisiøst puslespill satt sammen av mange gjesteartister som setter tydelige preg på gruppens fjortende studioalbum. Låtene kler heldigvis Le Bons stemme veldig godt.
Bandet har hanket inn hjelp fra alle hjørner, noe som tydelig har blåst luft under vingene deres. Artisten som blir mest utslagsgivende og som på mange måter kvalitetssikrer platen er Chic-gitaristen, Nile Rodgers. (De har tydeligvis åpnet lommeboken). Hans signaturtrekk, disco-gitaren kommer mest til syne sammen med Janelle Monáe under «Pressure off» som også blir platens desiderte høydepunkt. Låten er særdeles sterk og kombinerer egentlig det beste fra 70-tallets discofeber og 80-tallets synthbeats.
Hør ukens spilleliste:
Ja, 80-tallet pulserer fremdeles, selv i den mer moderne konteksten og spillegleden virker troverdig fra alle involverte parter. Det er spor av det klassiske Duran i flere partier blant annet i form av fiolin og synthkombo og la oss ikke glemme trommene. Eksempler på dette er «Face for today» og «Only in dreams». Likevel kan det ikke unngås at Paper Gods føles en tanke feig, eller rettere sagt: Duran Duran forsøker så iherdig å holde seg samtidsaktuelle at andre artisters signaturtrekk blir toneangivende for platen.
Når det er sagt er den helhetlige følelsen grei både tekstmessig og musikalsk, selv om klisjeene er hyppigere enn gullkornene i begge felt. Tematikken kretser rundt egoisme og våre dårlige prioriteringer i en verden som lider – og litt hjertesorg. «Danceophobia» handler om mennesket og verden, men på et ganske artig vis.
Les flere av ukens plateanmeldelser her:
Ingen ringere enn Lindsay Lohan snakker på låten og forklarer at mange lider av dansefobi. Dette tilfører platen både humor og snert. Musikalsk er det jo dette puslespillet da, som på én måte har en velfungerende dynamikk og låtene er uten tvil meget dans og allsangbare, men som nevnt tidligere, litt vanskelige å svelge.
I tillegg, pusser bandet noe komisk på innfatningen ved å putte inn à capella og korsang både først og sist på platen, som på ingen måte passer inn med resten av låtene. Bandet skal ha heder for fremdeles å ville jakte på nye horisonter, etter over tre tiår i bransjen, men får ikke pluss i boken for å miste sin signaturstil. Med sin imponerende suksess og rike innflytelsesevne på det moderne poplandskapet, må man kunne ønske mer karaktersterkt materiale enn hva gruppen bringer til bordet med Paper Gods.