Duoen Carl Barât og Pete Doherty var i en kort periode det store håpet for britisk rock. Etter at britpopens glansdager var over, lette folk etter noe nytt, noe røffere og mer «ekte». The Libertines' ble et mulig svar unge gutter som romantiserte sitt eget tekstunivers, og hentet punkens estetikk inn i en hakket mer kommersiell form. Dette ble det to album av: den energiske debuten, og det mer poporienterte oppbruddsalbumet.
En blanding av Barât og Dohertys ekstreme elsk/hat-forhold og sistnevntes heroinmisbruk førte til en brå slutt for det lovende bandet, fulgt av en serie andre prosjekter av varierende kvalitet. Etter ti år fant de tilbake til hverandre, holdt gjenforeningskonserter i stadionstørrelse, og dro til Thailand for å spille inn et nytt album. Og nå er det her.
Du har kanskje allerede hørt den reggaeaktige singelen «Gunga din». Den er fengende, røff og ærlig – tre kjennetegn som på mange måter har definert bandets uttrykk. Store deler av albumet holder det samme nivået. Førstesporet «Barbarians», som åpner med spaghettiwesterngitarer før den glir pent over i dynamisk poprock burde fint kunne bli en livefavoritt. Den rolige pianoballaden «You're my Waterloo» minner om de rå, nærmest episke følelsene fra det tidligere materialet.
Mick Jones, gitaristen fra legendariske The Clash, er ikke hentet tilbake til produsentstolen, noe som har ført til hakket glattere, mer strømlinjeformet lydbilde i regi av listepopguru Jake Gosling. Men The Libertines' sound er såpass idiosynkratisk at forskjellen ikke er betydelig ved vanlig lytting. Bak de to gitaristene, er det fremdeles trommis Gary Powell og bassist John Hassall som holder låtene på rett kjøl. De utgjør en sterk rytmeseksjon, og er en stor del av bandets suksessoppskrift.
Hør ukens spilleliste:
«Heart of the matter» er medrivende melodisk, med rytmiske leker og et passende energioverskudd. En av perlene i denne samlingen; den skiller seg ut fra mengden, samtidig som den er en umiskjennelig Libertines-låt. «Belly of the beast» og kanskje spesielt «Glasgow coma scale blues» er rufsete skranglerockere i bandets kjente stil, og er sammen med tittelkuttet de sporene som lener seg hardest på bandets karakteristiske oppskrift.
Dette kunne fort blitt et slags problem for albumet å bli målt opp mot de to første skivene. For det er visse likheter i noen av låtene de finner for så vidt ikke opp kruttet på nytt, men bygger videre på sin særegne indierockstil. Heldigvis er det nok forskjeller og fremgang her til at skiven står fint på egne ben. Libertines henter tydelig inspirasjon til nyvinninger blant annet fra Dohertys flørting med neo-psykedelia og (i noe mindre grad) fra Barats modning som låtskriver. Et roligere, mer ettertenksomt uttrykk er resultatet.
Anthems ... er et godt album, og det sterkeste noen av bandmedlemmene har gjort siden bruddet. Selv om noe av energien er borte, har de klart å gjøre en ny vri på imaget sitt, som burde glede gamle fans og samtidig hente inn nye.
Les flere av ukens plateanmeldelser:
Trenger du serie-tips?